De nasjonale turistveiene skaper nye signalbygg for norske arkitekter. At veiene brukes som et trekkplaster i seg sjøl for å tiltrekke seg reisende, er vel nærmest en genial ide, og det tjener politikerne og veimyndighetene til ære at det blir brukt betydelige summer på de 18 utvalgte strekningene - Hedmarks eneste følger foten av Rondane fra Sollia til Folldal når du kommer sørfra.

 

Veimyndighetene legger et grunnlag. Men det hører med til det å ha denne statusen at det skal satses også lokalt på å utvikle opplevelsestilbud og skape tilbud for overnatting, helst servere lokal kvalitetsmat og legge til rette for at veifarende lett kan gjøre korte eller lengre turer bort fra bilen. Her hviler det et kollektivt ansvar.

 

Det skal ikke være store arrangementet før all overnattingskapasitet er brukt opp. Kanskje skulle noen begynne å skape opplevelsesarkitektur som den enkelte veifarende kan oppleve? Hva er da mer naturlig enn å reise en landsby av små overnattingshus slik de er tegnet som skjelsettende av berømte arkitekter - eller som nyskapte ideer av studenter som ser galskapen i palassene som reiser seg langs strendene og i fjellbandet.

Siden 1738 har Sollia hatt signalbygg som forteller om særpreg og som viser det ypperste som er skapt innenfor rammen av økonomi og funksjonalitet for bruk:

- Sollia kirke, 1738, 275-års jubileum september 2013

- Solligården, hovedbygningen 1820¨-åra og senere påbygg

- Nordre Brænd, turistgård fra 1850-åra og senere

- Sohlbergplassen, 2006, arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk, Betongtavlen, pris 2007

- Fossehuset, 2013, arkitekt Lars J. Berge

- Straumbuplassen, 2008, arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk,

- Folldal gruver, utbygd fra 1700-tallet

 

Le Corbusiers er en av de mest banebrytende og berømte arkitekter som har levd, og har naturligvis påvirket arkitektfaget i svært stor grad. I 1950-åra tegnet han flere trehytter på den franske Riviera. Den første og mest omtalt ble bygd i en furuskog ganske nær en strand på halvøya Cap Martin. Den målte 3,66 x 3,66 m og hadde en innvendig takhøyde på 2,26 m. Deretter satte han opp et beskjedent atelier med grunnflate 1,83 x 3,66 m. Der satt han ofte og arbeidet, og unnfanget mange av ideene til store og små prosjekter han siden ble berømt for. Dette er beskrevet nærmere i boka Kledd i tre, til salgs i bokhandelen eller til låns på biblioteket.

 

Dette er en fagbok om bruk av tre som fasademateriale i arkitekturen. Boken gir informasjon om trematerialets egenskaper, anvendelse og estetikk, og om hvordan moderne trearkitektur kan utvikles i vår tid. Også byggetekniske og branntekniske forhold tas opp. På denne måten skapes en tematisk bro mellom byggeteknikk og estetikk.

Kledd i tre er todelt. Første del er generell og tar for seg trevirkets egenskaper og muligheter. Gjennom 10 kapitler beskrives treslag, trekvalitet, kledningstyper, bygge teknikk, branntekniske forhold og mer. Bokens andre del inneholder 13 eksempler på byggverk der tre er benyttet som fasademateriale, og gir et godt innblikk i bruk av tre i moderne norsk arkitektur.

Bokens hensikt er å inspirere og gi nyttig viten, ikke bare til arkitekter og ingeniører som bygger hus, men også til alle som har interesse for og kan forundres over et enestående byggemateriale som vårt land har vært beriket av gjennom historien. Boken er gjennomillustrert med fotografier og arbeidstegninger.