Ytring fra Bjørn Brænd - Hvem har ansvaret !
I år er det drømmeforhold for påskegjester og fastboende. Snøen ligger meterdjup med et fast lag med kornsnø på toppen. Riktignok begynner sola å få såpass tak et det kommer ei tynn skorpe øverst. Og du verden for et skiår!
Brå slutt
For en av skiløperne som kom østfra forleden dag tok påsketuren en foreløpig brå slutt i nedfarten mot kryssingen av Atnsjøen. Rondanefjellene stod med forlokkende snødekte topper bare en kort dagstur unna.
Kanskje var det der oppmerksomheten var det korte øyeblikket det tok før katastrofen var et faktum? Men for jenta med sekk på ryggen sluttet det oppkjørte sporet brått - etter en bratt avslutning fra snøfreseren - i en nybrøytet vintervei – på et sted det i alle år har vært en krevende, men også utfordrende nedfart. Det ble ikke stav- og skibrekk, men et par ribben, nakke-og hodesmerter som kan minne om hjernerystelse og satans vondt i ryggen. Kjeven fikk seg også en smell. Jenta var skjelven, nummen og hadde knapt talens bruk. Det ble neppe noen neste dag gjennom Rondane slik planen var.
Brøyting av Gamlevegen
Gammelveien i Atnsjølia har inntil for to-tre år siden alltid vært snølagt vinters tid. Det vil si med ett unntak: i siste del av aprildagene 1940 mobliserte mannskaper fra Folldal og Sollia alle krefter for å måke veien mellom de to bygdene – Den norske hæren hadde flere avdelinger på retrett og de kom denne veien, til tross for at den aldri var vinteråpen. Men den ble altså måkt under bombing og mitraljøseild!
Men for noen få år siden kunne en ny hytteeier ikke gjøre som alle andre, leie lokal snøscootertransport den halvannen kilometeren det dreier seg om av snødekt gammelvei. Han leide en lokal maskinentreprenør og brøytet vei til sin hytte uten å gjøre avtale om dette med lokale grunneiere og setereiere. De øvrige hytteeiere fikk en bar skiløype ned til bygds. Det ble samling av grunneiere, setereiere, hytteeiere og en turisthytte som bruker veien med beltekjøretøy og sleder. Med overveldende flertall resulterte en avstemning i at veien ikke ønskes brøytet. Et viktig moment er også at dette i alle år har vært en familieløype for utflukter mellom flere hyttefelt og lokale bedrifter som Sjokoladelåven og Atnasjø kafé. Den daværende verten på Atnasjø kafé kunne fortelle at det var en tydelig nedgang i besøkene fra det største av hyttefeltene et par kilometer unna.
Brøytingen gjentok seg etterfølgende vinter og er i år igjen gjort grundig på sine steder ned på grusen – med nye avgreninger til flere hytter. Det er ikke vanskelig å skjønne argumentet og ønsket om å få det mer bekvemt. Men det er også en stor gruppe som får det mer ubekvemt, friluftsfolket generelt for hvem denne gammelveien i alle år har ført folk på ski innover til Gravskardhøgdas lokkende topp med suveren nedkjøring helt ned til Rv 27 – Nasjonal turistveg Rondane. Det er en fantastisk tur å gå til Breisjøseter turisthytte for en matbit, noe å drikke og gjøre hjemveien rett mot sola – i år med behov for faktor 100. Eller en kan rusle rundt i bjørkebeltet å glede seg over harespor og skrattingen av rypesteggene. Den som er tidlig ute om morgenen kan høre orren buldre i kor over viddene. Glem heller ikke morgenrøden over Rondanes topper.
En gammelvei der beltekjøretøy, snøscootere og løypeleggere kjører hele vinteren gjør det mulig å gå til fots, vintersykle med fete dekk, ake med kjelker og forflytte seg med spark. Ingen trenger vinterbrøyting der det etter hvert nærmest blir is og glatte spor, og nærmest som førjulsvinterhålka for fotgjengere. For alle disse brukerne er det forbundet med fare både generelt å ferdes og risikabelt for biler som i alt for stor antall og fart trafikkerer veien. Kantene er så høye at det knapt er mulig å komme over dem i en fei.
Hvem har ansvaret?
Skijenta lurte på hvem som har ansvaret for person- og tingskader som folk blir påført i en vei det det uten skilting eller annet forvarsel er overgang fra en oppkjørt løype til en brøytet vei der det er nærmest umulig å stoppe selv med stålkanter og stål i spreke armer og ben. Jeg kunne ikke svare. Men den som bestiller brøytingen og maskinentreprenøren må åpenbart bære hovedansvaret, kanskje gjelder forsikringen, kanskje ikke. Grunneierne har bestemt at veien ikke skal brøytes, den er knapt regulert for vinterbrøyting, og i et veilag under etablering har det ved to avstemninger vært et stort flertall for å beholde gammelveien ubrøytet. Og for den som trenger veiløs transport til hytta om vinteren, er det flere kjørere med løyver for å kjøre på både langt og kort varsel.
BB
I år er det drømmeforhold for påskegjester og fastboende. Snøen ligger meterdjup med et fast lag med kornsnø på toppen. Riktignok begynner sola å få såpass tak et det kommer ei tynn skorpe øverst. Og du verden for et skiår!
Brå slutt
For en av skiløperne som kom østfra forleden dag tok påsketuren en foreløpig brå slutt i nedfarten mot kryssingen av Atnsjøen. Rondanefjellene stod med forlokkende snødekte topper bare en kort dagstur unna.
Kanskje var det der oppmerksomheten var det korte øyeblikket det tok før katastrofen var et faktum? Men for jenta med sekk på ryggen sluttet det oppkjørte sporet brått - etter en bratt avslutning fra snøfreseren - i en nybrøytet vintervei – på et sted det i alle år har vært en krevende, men også utfordrende nedfart. Det ble ikke stav- og skibrekk, men et par ribben, nakke-og hodesmerter som kan minne om hjernerystelse og satans vondt i ryggen. Kjeven fikk seg også en smell. Jenta var skjelven, nummen og hadde knapt talens bruk. Det ble neppe noen neste dag gjennom Rondane slik planen var.
Brøyting av Gamlevegen
Gammelveien i Atnsjølia har inntil for to-tre år siden alltid vært snølagt vinters tid. Det vil si med ett unntak: i siste del av aprildagene 1940 mobliserte mannskaper fra Folldal og Sollia alle krefter for å måke veien mellom de to bygdene – Den norske hæren hadde flere avdelinger på retrett og de kom denne veien, til tross for at den aldri var vinteråpen. Men den ble altså måkt under bombing og mitraljøseild!
Men for noen få år siden kunne en ny hytteeier ikke gjøre som alle andre, leie lokal snøscootertransport den halvannen kilometeren det dreier seg om av snødekt gammelvei. Han leide en lokal maskinentreprenør og brøytet vei til sin hytte uten å gjøre avtale om dette med lokale grunneiere og setereiere. De øvrige hytteeiere fikk en bar skiløype ned til bygds. Det ble samling av grunneiere, setereiere, hytteeiere og en turisthytte som bruker veien med beltekjøretøy og sleder. Med overveldende flertall resulterte en avstemning i at veien ikke ønskes brøytet. Et viktig moment er også at dette i alle år har vært en familieløype for utflukter mellom flere hyttefelt og lokale bedrifter som Sjokoladelåven og Atnasjø kafé. Den daværende verten på Atnasjø kafé kunne fortelle at det var en tydelig nedgang i besøkene fra det største av hyttefeltene et par kilometer unna.
Brøytingen gjentok seg etterfølgende vinter og er i år igjen gjort grundig på sine steder ned på grusen – med nye avgreninger til flere hytter. Det er ikke vanskelig å skjønne argumentet og ønsket om å få det mer bekvemt. Men det er også en stor gruppe som får det mer ubekvemt, friluftsfolket generelt for hvem denne gammelveien i alle år har ført folk på ski innover til Gravskardhøgdas lokkende topp med suveren nedkjøring helt ned til Rv 27 – Nasjonal turistveg Rondane. Det er en fantastisk tur å gå til Breisjøseter turisthytte for en matbit, noe å drikke og gjøre hjemveien rett mot sola – i år med behov for faktor 100. Eller en kan rusle rundt i bjørkebeltet å glede seg over harespor og skrattingen av rypesteggene. Den som er tidlig ute om morgenen kan høre orren buldre i kor over viddene. Glem heller ikke morgenrøden over Rondanes topper.
En gammelvei der beltekjøretøy, snøscootere og løypeleggere kjører hele vinteren gjør det mulig å gå til fots, vintersykle med fete dekk, ake med kjelker og forflytte seg med spark. Ingen trenger vinterbrøyting der det etter hvert nærmest blir is og glatte spor, og nærmest som førjulsvinterhålka for fotgjengere. For alle disse brukerne er det forbundet med fare både generelt å ferdes og risikabelt for biler som i alt for stor antall og fart trafikkerer veien. Kantene er så høye at det knapt er mulig å komme over dem i en fei.
Hvem har ansvaret?
Skijenta lurte på hvem som har ansvaret for person- og tingskader som folk blir påført i en vei det det uten skilting eller annet forvarsel er overgang fra en oppkjørt løype til en brøytet vei der det er nærmest umulig å stoppe selv med stålkanter og stål i spreke armer og ben. Jeg kunne ikke svare. Men den som bestiller brøytingen og maskinentreprenøren må åpenbart bære hovedansvaret, kanskje gjelder forsikringen, kanskje ikke. Grunneierne har bestemt at veien ikke skal brøytes, den er knapt regulert for vinterbrøyting, og i et veilag under etablering har det ved to avstemninger vært et stort flertall for å beholde gammelveien ubrøytet. Og for den som trenger veiløs transport til hytta om vinteren, er det flere kjørere med løyver for å kjøre på både langt og kort varsel.
BB
