Foto: Mari Røstum
Villreinen er truet art – ja til aktive tiltak

Luktesansen berger liv

 Én ting er skiløpere nysgjerrighet og fotobehov og hunders direkte forfølgelse av større og mindre flokker av rein.

Men, som vi vet, har reinen luktesansen som sin viktigste sans for å varsle fare. Dyrene beveger seg opp mot vinden slik at de skal finne ut hva som truer – dyrene har forskjellig atferdsmønster avhengig av om det er en trussel uten reell fare, eller om det er en trussel som reinen har erfaring for virkelig er dødsens farlig, f. eks. jegere i høstjakta og ulv gjennom hele året. For villreinen er ferten av hund innenfor samme advarsel- og faresignal . Det betyr at fluktmønsteret er av en langt alvorligere art, flukten har et skarpere tempo, strekningen blir lengre og reinen søker atskillige høydemetre oppover i terrenget når den har muligheten. Dette er en krevende fysisk aktivitet som tærer hardt på reinens energilager på den tida av året vi er inne i - når alt reinen foretar seg egentlig skjer på sparebluss.

Mange glemmer at de gule skvettene og brune klumpene som bikkjer og folk etterlater seg langs skisporet, avgir lukt svært lenge etter at «eieren» har forlatt stedet. For villreinen er det konkrete varselsentre som man bør holde seg unna. For den som har fulgt noen gode villreinsteder over et par mannsaldere, er det påfallende hvor sjelden eller aldri vi i dag kan se rein på tidligere faste områder – enten ved kalvingstid, på sommerbeite, under brunsten og høstjakta eller også de gode områdene for avdrifter med god tilgang på lav. Mange slike steder er også fristende mål for skituristen og den løse følgesvennen på fire bein. Etterlatenskapene av mange turgåere lager et effektivt advarselsgjerde av lukt – det skal ikke mange molekylene til.

Lyden bærer langt i kald og stille fjelluft

 Reinen har også ører. Om den ikke værer fare slik vindretningen står, bruker den hørselen. Lyden av ski som skraper i hard fjellsnø og staver som hogger i skaren, bærer langt av sted i et stille høyfjell. For reinen betyr dette at det er en ukjent fare på ferde – hvis den da ikke har erfart at dette er lyden av det farlige mennesket med følge av ulv. Den naturlige adferden er en rask flukt, gjerne i en stor bue for å komme i posisjon for å kjenne lukt, og ofte oppover i terrenget om det er egnet. Konsekvensen for reinen er bruk av energi fra et beskjedent reservoar i form av fett rundt innvollene og over bakryggen. Dette bidrar til å svekke reinens kondisjon og evne til å tåle seinvinteren inntil vårbeitet er tilgjengelig. Drektige simler er særlig utsatt, og ikke sjelden kaster de kalven før den er ferdigvokst, dvs. simla aborterer. Vinterens lavbeite har lite energi, men er vesentlig for å holde reinens fordøyelse i gang.

Syn - silhuett og bevegelse

 Den som har avtjente verneplikten i Hærens infanteriavdelinger vil huske fra gjentagende instruksjoner: ikke opptre som silhuett mot himmel eller bakgrunn, og vil du forbli usett for fi, tenk påkledning og kamuflasje, og hold deg i ro. Det er de samme visuelle faktorene reinjegerene legger seg på minne for å unngå å bli sett på langt eller kort hold.

 Turgåere tenker ikke slik, for dem kan toppene være turens mål. Det gjør dem synlige på kilometervis avstand, ikke minst er farten i nedoverkjøringene åpenbare faresignaler for reinen. Den naturlige reaksjonen er skarp flukt, energien forbrukes raskt, kondisjonen svekkes og dyrene trenger lang tid for restitusjon – ikke ulikt mennesker som driver hardtrening. Men ulikt mennesker har villreinens kjøleskap kun mager lavkarbo-kost av lav. Dyrene kommer inn i dårlige sirkler med hensyn til næringsbehov og svekkelse.

 Hva om vi freder fjellet

 «Enn om vi klædde fjellet?» sa eneren en dag – dette er et kjent sitat fra Bjørnstjerne Bjørnsons penn. Lav og lyng, einer, vier, bjørk og furu har gjort jobben med å kle fjellet, og dermed lagt grunnlaget for en ufattelig rikdom av insekt-, plante- og dyreliv. Vi finner soner der barskogen dominerer, overgang til fjellbjørkeskogen og de lave ris- og lyngområdene – før lavstrekningene overtar og legger grunnlaget for den urnorske innbyggeren i fjellet – villreinen. I europeisk sammenheng er det bare i Russland og Norge at et fortsatt finnes europeisk villrein, og det påhviler Norge et særlig ansvar for å holde villreinen trygt i landskapet. Men den er nå en aspirant til rødlista for utrydningstruede arter! 

 Gjennom flere år har det vært registrert tilbakegang. Lokale fjellstyrefolk og villreinnemder har ingen troverdig forklaring: noe skyldes rovdyr som jerv og ulv, noe skyldes klimaendringer, i Nordfjella ble stammen skutt ned av myndighetene etter påvisning av skrantesyke – det ble klokt nok unngått på Hardangervidda, klovråte svekker stammen og som nå stadig flere påpeker: den økte hyttebyggingen i randsonene til fjellet skaper økt ferdsel sommer som vinter. De åpne arealene snevres inn. Ikke minst har vinterferdselen forandret seg – det kjøres riksveibrede spor med sporlegger der folk med ulike teknikker og skiferdigheter kan legge milelange strekninger bak seg i helgene, pensjonister og nå under pandemiens hjemmekontorister, holder formen ved like med gode skiturer.

 Fjellets økosystemer er sårbare. Menneskets påvirkning, særlig vinterstid, har kanskje passert en tålegrense? Snart må Den norske turistforening ta ansvar og legge ned mange høyfjellsruter, f. eks. gjennom å legge ned Rondvassbu og Bjørnhollia i Rondane, slik at reinen kan gjenoppta tidligere lange sesongtrekk nord-sør. Kommuner og fylker med villreinområder innenfor grensene, må innta en langt mer streng holdning til hyttebygging og tilrettelegging for vinterferdsel i snaufjellet. Stisykning sommers tid bør foregå andre steder enn på varsomt lagte fjellstier. El-sykler trengs ikke for å komme lett og fort fram i fjellet.

 Tida er nok kommet for å ta en del upopulære grep. Hva om vi freder vinterfjellet i første omgang?

Bruk jordene
Hva om vi startet med å skape jordene om til fritidsarenaer for lek og glede - slik som før.

 BB