Yngvar Hagen (1909-1993) ble født i Fredrikstad, men vokste opp i Svelvik ved Drammensfjorden – et spennede område for studier av fugl. Han var utdannet zoolog med hovedfag 1936, og markerte seg sterkt i norsk viltforvaltning. I 1937 deltok han i Den Norske Vitenskapelige Ekspedisjon til Tristan da Cunha i den sørlig delen av Atlanterhavet, hvor dyrelivet var dominert av fugl. Materialet fra denne ekspedisjonen ble brukt i hans doktoravhandling ”Birds of Tristan da Cunha” 1952. Hagen arbeidet ved Universitetet i Oslo og Videnskapsselskabets museum i Trondheim, men hans viktigste arbeidsplass var ved Statens Viltundersøkelser, hvor han var leder fra 1955-77.

 

Yngvar Hagen drev gjennom hele sin zoologiske karriere undersøkelser over norske fugler og pattedyr. De deler av hans forskning som er mest kjent, er omkring sammenhengen mellom smågnagere, rovvilt og småvilt. Grunnleggende studier av dette ble utført med utgangspunkt på Sør-Nesset i Sollia. Han kom første gang til Sør-Nesset sammen med professor Kristine Bonnevie på forsommeren 1935. Hagen var da feltkyndig assistent ved Zoologisk laboratorium, hvor han ble vitenskapelig assistent 1937–42.

 

Deretter arbeidet han i flere år som forsker med stipendstøtte, bl.a. fra Norsk Varekrigsforsikrings Fond, Colletts Legat, Nansenfondet, Forskningsfondet av 1919.  Det var da han pendlet mellom sin forskningsstasjon i Sørkedalen og Sør-Nesset og gjorde store deler av sine undersøkelser av sammenhengen mellom rype- og smågnagerbestanden. Forskningsstipendene var så snaue at oppholdene i Sollia med mulighet for noe matauk ved fangst og fiske og ble sett på som en redning. På Sør-Nesset var det allerede under krigen et stort vitenskaplig miljø, kan Ola Nesset fortelle, både Edvard K. Barth, Edvard Holt og Yngvar Hagen studerte ryper og la grunnlaget for senere studier av dagrovfugler, ugler og byttedyr. I fagdiskusjonene deltok også Leiv Rosseland, Kaare Strøm, Tore Sund, og Edvard K. Barth, blant annet om å frede Rondane som nasonalpark. Ola var glødende interessert i det som foregikk, og lærte at undersøkelsene med håndteringen av rypene måtte gjøres med stor forsiktighet, ro og grundighet. Han mener at Yngvar Hagen var et forbilde i så måte. Politisk sett ble han ikke sett på som et forbilde, han var medlem av Nasjonal samling. Sett i ettertid kan det ha vært en fordel for andre forskere som var aktive i motstandsarbeidet. Han ble av sine kolleger oppfattet som helt ufarlig, og fikk vel derfor mildere straff i oppgjøret etter krigen og kom på nytt raskt i gang igjen med sin forskning. Han var personlig kristen og fant ikke et motsetningsforhold mellom naturvitenskap og troen på Gud. Han så evolusjonen som et resultat av Skaperens verk.

 

Fra høsten 1950 vikarierte Yngvar Hagen som konservator ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum i Trondheim, inntil han 1952 fikk stillingen som konservator (førstekonservator fra 1954) ved Vertebratavdelingen på Zoologisk Museum i Oslo, med ansvar for fuglesamlingene. 1955 ble han ansatt som Statens jaktkonsulent og vitenskapelig leder for Statens viltundersøkelser, som var forskningsdelen av det senere Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk (nå Direktoratet for naturforvaltning). Denne stillingen hadde han til han gikk av med pensjon 1977.

 

Hagens interesse for jakt og friluftsliv ble tidlig vakt, og han utviklet seg til en usedvanlig grundig og skarp feltbiolog. Hans hovedfagsarbeid var en undersøkelse over lirype og skogsfugl omfattet bl.a. forhold som forplantning, parasitter, kyllingenes oppvekst og fjærdraktens utvikling. Etter hvert ble dette arbeidet utvidet til stadig flere arter av fugler og pattedyr (bl.a. sjøfugl, bever, villrein). Feltstudiene gjorde at han tidlig fikk innsikt i rypebestandens fluktuasjoner som er et av vår naturs mange fascinerende fenomener.

1952 utkom hans ruvende hovedverk, ”Rovfuglene og viltpleien”, som i dag er en norsk klassiker om interaksjonen mellom smågnagere, rovvilt og småvilt. Dette omfattende verket har vært med på å prege en hel generasjon norske viltforskere og gjorde Hagen til en pioner på dette fagfeltet i Norden.

 

Hagen deltok også aktivt i undervisning av økologiske og forvaltningsfaglige emner. Blant annet samarbeidet han med forskere på Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo, og i perioden 1964–77 deltok han som lærer på årlige studentkurser i terrestrisk økologi på skogeiendommen Tenåsmarka i Østerdalen. Hagens forskning omfattet også store pattedyr. Allerede i 1950-åra tok han opp studier over hjorteviltet, særlig vinterbeiting hos elg og rådyr, og han ivret for å bygge opp en bredere forskning på store hjortedyr. Boka ”Elgens vinterbeiting” som kom ut i 1983.

 

Som vitenskapelig leder av Statens viltundersøkelser gjennom mange år hadde Hagen et våkent øye for de mange oppgaver og problemer som tilpasning mellom viltstell og andre næringer stod overfor. Som jaktkonsulent så han på jakt og fangst som en nødvendig og samfunnsnyttig virksomhet. Men han var samtidig fullt klar over at viltet var en del av naturen og underkastet naturens lovmessigheter, og understreket klart at naturverntanken måtte ha en fremtredende plass i all ansvarlig naturforvaltning. Han argumenterte svært tidlig for en viltforvaltningsstrategi som senere ble formulert og bedre kjent som “bærekraftig forvaltning”.

 

Hagen skrev en lang rekke populærvitenskapelige artikler om natur og fauna, og han var dyktig til å popularisere sine forskningsresultater. Han holdt et meget stort antall offentlige foredrag og bidrog stadig med uttalelser i media om viltpleie og jaktfaglige spørsmål. Han var også en dyktig tegner og illustratør. Det er ingen tvil om at Hagen gjennom sin store utadvendte virksomhet er blant de zoologer som må få en betydelig del av æren for den endrede og mer balanserte holdningen norsk allmennhet etter hvert inntok til rovviltet. Han ble tildelt Viltstellprisen 1962.

Yngvar Hagen var formann i Norsk Zoologisk Forening 1955–58 og i den norske seksjon av International Council for Bird Protection 1954–62. 1971–74 ledet han det offentlige utvalget som la frem forslag til ny jaktlov. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1960, og derigjennom en varm talsmann for å bruke Sør-Nesset som basis for studentekskursjoner. Gjennom sine vitenskapelige bidrag og etablering av ny virksomhet tilførte Hagen norsk viltforskning verdifulle og varige impulser, og han ble på mange måter den “jaktzoolog” som tok opp arven etter den legendariske forstmester J. B. Barth og sin forgjenger som Statens jaktkonsulent, Ola Olstad.

Sentrale personer fra det ornitologiske miljøet på Sør-Nesset. Her er de på Revtangen Ornitologiske Stasjon høsten 1962 - seks år etter planleggingssamlingen samme sted. Fra venstre Johan F. Willgohs, Anders Bernhoft-Osa, Yngvar Hagen, Svein Haftorn, Nils-Jarle Ytreberg og Holger Holgersen. Dette året deltok også fagornitologen Edvard K. Barth som tok dette bildet.

Stiftelsesmøte for Norsk Ornitologisk Forening på Blindern i 1957 var et direkte resultat av diskusjonene som skjedde på Revtangen Ornitologiske Stasjon utenfor Stavanger til gruppen på seks fagornitologer 2.-8. september 1956. Deltagerne var Johan F. Willgohs, Anders Bernhoft-Osa, Yngvar Hagen, Svein Haftorn, Nils-Jarle Ytreberg og Holger Holgersen. Alle hadde sterk tilknytning til Norsk Zoologisk Forening, Hagen var endog formann, og viste at det blant en stor del av foreningens medlemmer var et sterkt ønske om mer fokus på fugl i foreningens tidsskrift Fauna. Haftorn hadde også blitt fortalt av en journalist på Østlandet at hobbyornitologer ”truet med” å starte en ornitologisk forening hvis ikke fagornitologene gjorde dette. Møtet på Revtangen mente at en slik forening ville være uheldig og kunne knapt nok regne med støtte fra myndighetene med mindre fagornitologer sto bak. 

BB