Vinterkjøring i ferdesveien

 Nå spennes hestene for ferdessleden på vei til Rørosmarkedet. Det er mediebegivenheter og grunnlaget for gode sosiale samvær - det være seg for svenske lasskjørere over Femunden, hedmarksbønder med akevitt under fôrsekken eller gudbrandsdøler som tar den gamle vinterveien over fjellet til Sollia og Atndalen. Mye har forandret seg siden rørostrafikken var livsnerven for gruvesamfunnene på Røros og Folldal, og bergverkene var ensbetydende med avsetning for korn- og kjøttprodukter sørfra.

 Rørostrafikken
Før i tida var vinterkjøringen til og fra Røros en betydelig inntektskilde for brukerne i Atnelien. Den tok til når vinterveiene var kjørt opp og i god stand. Den begynte for alvor tidlig på nyåret og fortsatte til førefall. En vanlig runde bestod i kolvending til Røros, kjøreoppdrag med kobber til Trondheim, proviant tilbake, kobber til Lillehammer og proviant eller korn for maling tilbake. En slik runde tok normalt omkring 14 dager. Kjørekarene hadde da faste kvilsteller og overnattingskvarterer.

 

 

 

Kvilsteller for vinterkjøring

 Ringebu og Øyer hadde i 1854 et felles kommunestyremøte der den ene viktige saken av felles interesse var bevilgning av penger til å få opp stall for 12-15 hester og et større våningshus på Holtesetra – populært kalt Helvete. Det var Thomas Holteseteren som skulle merke opp veien over fjellet med varder og staur og være vert på setra. Ringebu skulle ligne ut 2 skilling per skylddaler og Øyer 1 skilling per skylddaler. De håpet at Sør-Fron ville bevilge tilsvarende Øyer.

 I 1857 vedtok kommunestyret i Ringebu, som også omfattet store deler av Sollia, å bygge kvilestue og stall på Holtesetera. Setra var overnattingssted for ferdestrafikken over fjellet vinterstid. Det var Ringebu kommunes andre eiendom, men kommunen eide ikke grunnen. Kommunen betalte oppsitteren tilskudd til driften.

 Etter at jernbanen gjennom Østerdalen ble åpnet i 1877, avtok vinterkjøringen over fjellet utover i 1880-åra. I 1901 ble bygningene revet fordi det ikke lenger var behov for dem. Ferdeshusene var nå historie.

 Den trange Snødøldalen ligger som en kile opp mot snaufjellet på Sollisida av fjellet mellom Ringebu og Sollia. Der ligger Snødølsetra. Vi ser den når vi kjører F 27 over fjellet. Mathea og Engebret Toften bodde på Snødøldalssetra hele året i mange år. Det var mens det fortsatt var helårstrafikk over fjellet. Senere fulgte Mathea og Engebret den gamle tradisjonen med å bo på setra fra ved juletid til sommermål. Hovedgrunnen var at de tok mot ferdesfolk til kvile og overnatting, og hadde de fleste av sine kontante inntekter fra ferdselstrafikken. På slutten av 1850-tallet passerte over 1000 hester i løpet av vinteren.

 Men vinterveien var også den gang en utfordring å holde åpen. Vinteren 1879 hadde Anders Toften (Engebrets bror) 2½ dag med arbeid for å holde veien kjørbar mot en godtgjøring på 3 kroner. Etter at Østerdalsbanen ble åpnet, avtok vintertrafikken med hest, og framtida som losjigiver ved vinterveien så ikke lys ut. Derfor bevilget Sollia kommune 1/12 1883 på søknad fra Anders Toften ti kroner som et lite bidrag for at han kunne bo i Snødøldalen og holde stedet åpent for ferdselsfolk. Beløpet skulle sikre at Anders vinteren gjennom holdt veien kjørbar gjennom Rekabakken og opp Snaredalen, ”samt ovenfor og nedenfor snaredalshusene”. Beløpet ble utbetalt om våren da det ble godtgjort at veien hadde vært farbar.

 

Kommunalt veiansvar

 Hovedprinsippet for utbygging og vedlikehold av bygdeveiene vår å utligne kostnadene på gardene i bygda etter deres matrikkelskyld. I 1885 var trafikkmengden allerede på vei nedover, men da bevilget kommunen penger til å sette opp varder mellom Ringebu og Sollia – da var Sollia opprettet som egen kommune og bevilget penger til varder og staker. Sollia kommune betalte oppsitterne på setra i Snødøldalen for å passe vinterveien og ta imot veifarende.

 

 Ønske om fjellvei for sommertrafikk

 Spørsmålet om bygging av kjørevei til Sollia var oppe til behandling i kommunestyret så tidlig som i 1863, året før Sollia ble egen kommune. Men dette var en vei som hovedbygda ikke hadde midler til å bygge uten med ekstraordinære utligninger på de matrikulerte gardene. Bygdas bruk av fjellet forsvarte ikke slike uttellinger, og interessen for å knytte Sollia nærmere til Ringebu var ikke til stede.

 Tjue år senere, i 1883, bevilget Ringebu kommune noen kroner til stikningshjelp i forbindelse med planlegging av en fjellvei. Men interessen for å ta store kostnader med et slikt veiprosjekt var liten. I 1885 avslo kommunestyret en henvendelse om å bevilge penger til veianlegget: “Til anlegg av kjørevei over fjellet fra Forrestadseteren til Sollia bevilges for tiden intet”. Det var andre veibehov i Ringebu som var viktigere. Vedtaket forteller at Ringebu i 1880-åra ikke hadde nevneverdig virksomhet i Sollia, vinterstid bare høykjøring fra Gunstadsetra og ellers vinterkjøring til Folldal og Røros, og om sommeren bare det som kunne gjøres til fots eller med kløvhest. Det vil si setring fra Gunstadsetra og Snødølssetra og en og annen fiskekløv fra fjellvatna.

 

På fylkets veiplan

 I 1907 var Solliaveien igjen oppe til behandling i Ringebu kommunestyre. Saken gjaldt parsellen Venabygd kirke-Hedmark grense. Strekningen på 19 km var kostnadsberegnet til én krone per meter. Veien ble satt opp på fylkets veiplan som statsvei i klasse Ia med 1/16 statsbidrag og 3/16 herredsbidrag, og av amtsingeniøren oppført under rangering til utførelse i budsjettåret 1931/32. Kommunestyret ga med visse forbehold sin tilslutning til planen.

 

Privat veiinitiativ

 Det er underlig at det akkurat ble i 1931 at veiarbeidet på strekningen Forrestassetra- Hedmarks grense ble gjennomført. Det skyltes ikke Veivesenets planer, men privat initiativ og med til dels betydelig privat kapital. Ringebu kommune forskutterte 7500 kroner til anlegget. Men dette var fylkets andel, og veiregnskapet viser at Ringebu kommune ikke bevilget av egne midler til veianlegget.

 Verken i 1907 eller i 1930-åra hadde kommunens innbyggere i sin alminnelighet noen interesse av veien til Sollia – den faktiske bruk av nord- og østfjellet var for lengst overtatt av den nye bygda.

 I 1935 ble den første bussruten fra Ringebu til Sollia satt i drift. Kristian Nybakken fikk konsesjon og Nybakkenselskapet har siden kjørt sommerruten mellom de to bygdene.

 Når ferdesbøndene fra Gudbrandsdalen skal til Røros nå i disse dager, er det på hjul langs sommerveien mellom de to bygdene.

  BB