Vinterkjøring

Publisert 18.12.2010 00:34
Vinterkjøring
Bilde av vinterkjøring foto Rolf ØvergaardI dag er en tur til fots igjennom Veslegrytdalen en ensom vandring. Det er ingen messingbjølle å høre fra seletøyet slik vi kunne oppleve det for en mannsalder siden der hestene tok seg fram på sin vei til og fra setrene i Veslegrytdalen og Stor-Grytdalen. Da lå vinterveiene etter faste traseer til setre, slåtter, bjørkerøster med vedkoster og til moselassene som var gjort i stand til Bilde av vintervei-lea foto BBhjemtransporten. Var det tømmerdrifter i området, nærmest sydet skogen av liv og lyd.
 
Fjellet er Grytvola og vi skimter Søre-Moen-setra. Vinterkjøringen til setrene for å hente hjem fôret fra setertrøene og utmarksslåttene tok til så snart det var føre. Ettersom vinterveiene gjerne gikk over myrene og ellers krysset både bekker og tjern, måtte frosten ha bitt fra seg en stund. Men når snøen nådde til midt på leggen var det på tide å kjøre opp veien. Og når den først var kjørt opp og været var stabilt, så gjaldt det å kjøre hver dag til høyet var hjemme. Seterhøyet var gjerne hjemme før jul.
 
Ble det store snøfall og styggvær med mye vind, ble det fonner og straks tyngre for både hest og kar. Så derfor passet de gamle kjørekarene tida godt. Til Veslegrytdalssetrene gjorde de turen på dagen. Til Stor-Grytdalen kjørte de innover en dag og lesset på, for så å kjøre hjem neste morgen. Kom de tidllig til seters, kunne de gjerne kjørte ei vending eller to med ved før de lesset opp høyet og tok kvelden.
 
I den store ulvetida i 1860- og 1870-åra og også under den nye ulveoppblomstringen i 1890-åra fortelles det at da kjørte de gjerne med to eller flere hester i følge. Det fulgte mye uhygge med ulveflokkene når de sirklet omkring hesteskyssen. Da gjaldt de å ha med verge i tilfelle skrubbene var så sultne som begrepet tilsier at vi bruker det når vi er riktig skrubbsultne.
 
Den siste som opplevde ulv under vinterkjøring av fôr fra Stor-Grytdalen var trolig Asbjørn Brænd vinteren 1943/44. Da steifet det ulv både i Atnbrugrenda og i Stor-Grytydalen. Asbjørn fortalte som et eksempel hvor vár ulven er, at da han strøk doggen av vinduet i seterstua på Utisetra for å se den bedre, så skvatt ulven til og forsvant der den oppholdt seg nede ved Trøsetra. Det er en strekning på anslagsvis 500 meter.