!7.mai 2014 

Vi ærer forfedrenes minne

 

Krig med England og Sverige

 Med all respekt for okkupasjonstida i Norge i åra 1940-45. Men sjelden har et folk blitt stilt på en hardere prøve enn det som det norske folk måtte tåle og overleve i åra mellom 1807 og 1814.
 

 Når vi i år går festkledde i vårens tegn 17. mai, er det etter måneder med hyllest av grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Grunnlovsdagen står i jubileets tegn, og resten av året feirer vi grunnloven .

 Men hele grunnlovsåret 1814 bygde på innsatsen fra tapre menn som stilte opp for å forsvare landet, hus og hjem.

 Det var sju års krig med stormakter som England og Sverige. England dominerte på havet etter at de hentet den dansk-norske flåten på København havn i 1801 og handelsskipene i 1807. Hele det norske folk talte 940 000 personer, Færøyene og Island inkludert – altså et glissent landområde med utrygg grense og lang kystlinje å forsvare. I Norge kom vi på taperenes side i Napoleonskrigene etter at den eneveldige kongen fra sitt slott i København valgte å stå på Napoleons side. Da så taperne i 1814 fikk diktert fredsbetingelsene, forsøkte Norge å være selvstendig, men svenskene ville ikke gi slipp på sitt krigsbytte og satte raskt Norge på plass – Sverige som da i tillegg hadde stormakter som Russland, Tyskland og Østerrike i ryggen.  I den korte selvstendige perioden 1814 hadde ikke Norge noen allierte.

 Norge hadde levd i fred med sine naboer i nesten 100 år, helt siden Karl XII falt ved beleiringen av Halden i 1718. Dette hundreåret hadde vært godt for Norge rent økonomisk. Skipsfart og handel med særlig tømmer og fisk hadde gitt gode tider i vårt land. Men under sjuårskrigen  1807-14 opplevde vi ikke bare blokade av norske havner, det var flere år med uår av verste sort – det var sommere der det knapt ble grønne jorder i Sollia. Det ble hungersnød og med sulten fulgte sykdom og utarming.

 I de gode tidene hadde Forsvaret forfalt. Hæren var i dårlig forfatning. Og kornlastene som normalt var returlast på skipene som seilte tømmer til Frankrike, Nederland og England uteble fullstendig fra 1807, også de som gikk i fast fart mellom rikene Danmark og Norge.

 Norske unge menn ble moblisert og sendt til grensen som vaktsoldater og i flere tilfeller som deltakere i kamp mot svenske inntrengere. Sollias minnesten, reist i 1914, forteller hvem det var som med livet som innsats stod fast mot inntrengerne. Solliværingene den gang kunne høre hjemme i Ringeboske Compagnie, Tønsetske Compagnie eller Aamotske skiløpercompagnie.