Vandring i eventyrskogen

Sollias første gull
Fisk og vilt var temmelig sikkert Sollias første gull i den forstand at nomadiske folk flyttet dit maten var å finne. Når maten flyttet seg på fire ben med årstidene, flyttet folk med.

Jakt, fangst, fiske og friluftsliv er noen aktiviteter som henger sammen. Det blir hovedtema på Fossedagene i 2018, og blir utdypet på ulike måter da.





Sollias andre gull

Myrmalm,  trevirke og ny  kunnskap  ble Sollias neste gull. Fra myrmalm og trevirke utvant blesterkyndige jern. Det var et ettertraktet produkt både i Norge og i Europa ellers. Fra blesterovner ved Setningssjøen og Øverdalssetra utvant folk jern for 2000 år siden. I dag lyder det som et eventyr. Slagghaugene og informasjon om denne første jernproduksjonsperioden interesserer folk. Da temaet har vært opp på tidligere Fossedager, har publikum strømmet til å for å høre og for å oppleve ilinger av spenning gjennom kroppen.

I vikingtid og middelalder kom det en ny periode med jernframstilling i Sollia. Da var det fastboende både i Setningsdalen og ved Atnbrua. Myrmalm, trevirke og en trolig forbedret teknologi skapte jernprodukter som hadde sitt marked utenfor dalføre og fjellvidder.

Middelalderteknologien forsvant med krakk i markeder og den brutale infeksjonssykdommen som bakterien Yersinia var årsak til ved byllepesten Svartedauden. Folk i fjellbygdene flyttet til mer gjestmilde strøk der gårder stod tomme, og blesterteknologien ble nok en gang glemt. Forunderlig nok kom jernframstilling i gang igjen allerede på 1400-tallet, og nok en gang med ny teknologi. Den er nå kjent som Evenstadmåten etter en nøyaktig beskrivelse av framgangsmåten som storelvdalsbonden Ole OlsenEvenstad gjorde på slutten av 1700-tallet. Den kunne like gjerne fått betegnelsen Solliamåten ettersom Ole Evenstad trolig fikk mye av kunnskapen av blestersmeder i Sollia. Blesterjern ble for dårlig og med ujevn kvalitet i konkurranse med jernverksproduksjon i stor skala basert på bergmalm.

Sollias tredje gull

Tømmer fra store skoger ble Sollias tredje gull. Omkring år 1500 kom den vasskraftdrevne saga i bruk her i landet. Det betydde ny teknologi, tidsskifte og omstilling. Saga som ble tatt i bruk var en ettblads sag som gikk opp-ned. Disse oppgangssagene revolusjonerte middelalderens måte med å økse til planker og bord av tømmerstokkene. Før, i middelalderen (1030-1537), ble trematerialer telgjet med øks eller saget for hånd. Hver tømmerstokk ble kløvd og kunne derfor bare gi to bord. Med håndsag kunne det skjæres ut flere bord av en stokk, men det var et krevende og tungt arbeid. Med de nye sagene kunne det skjæres mange bord fra én stokk.

Dermed fikk innlandsskogene verdi fordi folk lærte seg å bruke de store vassdragene som transportåre for tømmer. Grunnlaget for fløting i Atna ble lagt i troen på et privatøkonomisk eventyr av noen initiativrike embetsmenn i 1660-90-åra. Tømmerfløting var hovedtema ved årets Fossedager, og skog og utmark blir hovedtema høsten 2017.

Sollias fjerde gull

Jordbruk ble Sollias fjerde gull. Jordbruk var en nødvendig forutsetning for å ha arbeidskraft til tømmerdrift allerede på 1600-tallet. Jordbruk var også forutsetningen for at det allerede fra 1690-åra vokste fram en vertskapsnæring ved Atnbrua.

Jordbruket har vært den næringen som gjennom over 300 år har holdt solliasamfunnet i live. I særlig grad gjelder det gjennom 1900-tallet med utstrakt bureising og dermed folk til utbygging av samfunnets infrastruktur som telegraf/telefonverk, veivesen, postverk, varetransport og personbefordring, skoler og helsevesen.

 Sollias femte gull

Nordre Brænd er den eldste reiselivsbedriften i Sollia med gjester siden 1854. Tunet og historien er en opplevelsesreise verd

 Reiseliv og tjenesteyting har lenge vært og er fortsatt en særdeles viktig næring i dag, i Sollia som i resten av samfunnet. Den lokale bærekraft som tilsatte i telefonsentraler, vegvoktere, postfunksjonærer, lastebil-, drosje- og rutebilsjåfører, sogneprest, jordmor osv er gjennom sentralisering fjernet fra bygda. Dermed er muligheten redusert for lokalt attåtarbeid til småskalajordbruk slik vi kjenner det fra før.

Utfordringer i reiselivet er nå som før å være kommende forandringer. Noe som er stadig oftere omtalt er endringer som følge av at er vi på vei fra tjenesteøkonomien og over i en opplevelsesøkonomi. Det vil si at flere virksomheter tar inn opplevelser som en del av sitt produkt eller sin tjeneste, og kundene er økonomiens største drivkraft. Opplevelsesbasert reiseliv er den største bransjen innenfor opplevelsesøkonomien. Denne næringen er i en tidlig fase, og det er gjort begrenset med forskning på dette.

I en mastergradsstudie utført ved Handelshøyskolen i Bodø formulerer gründer av Lofoten Aktiv, Jann Engstad, det slik: ”Det opplevelsesbaserte reiselivet er den siste ville vesten”. En konklusjon fra denne studien bør være til ettertanker for solliværingene. For at bedrifter i opplevelsesnæringen skal være attraktive er det viktig at bedriftene kontinuerlig jobber med nyskapning og utvikling, Det vil si å utvikle nye kombinasjoner av eksisterende ressurser, da kundene til enhver tid etterspør nye opplevelser. Når kunden i opplevelsesøkonomien har forbrukt et opplevelsesprodukt har man erfart at de sjelden vil kjøpe det samme produktet igjen. Det stilles derfor krav til at reiselivsnæringen finner det som er originalt, og kan bruke uten å forbruke de naturlige ressursene som fins. Stort sett er det fem drivkrefter som påvirker nyskapning og utvikling i andre næringer, som også driver innovasjon i reiselivet.
 

Sollias sjette gull

Eventyrskogen har noe trolsk, særegent og eventyrlig over seg. Det kan være stor furu, krokete trær, overgrodde læger, mosegrodde stener, vind- og bekkesus og lukt av lyng og myr. Hovedsaken er at fantasien blir vekket til live.












I spennende, men også stille omgivelser, kan man få assosiasjoner til nettopp eventyrenes verden. En stor rotvelte i skumringstimen kan være troll på vandring. I nysnøskog ligger dyrespor som jomfruelige bevis på skogens liv. Lett virvlende tåkedis over slåttemyra kan gjerne være de underjordiske som har kommet for å lufte seg i sommerdansen.

Den gamle skogen finner vi nå lengst fra bilvei, i ulendt terreng og øverst i liene mot høyfjellet. Kronglebjørk og århundregammel furukragg har nådd en tilstand hvor alle endringer skjer på skogens egne premisser. Det første kjennetegnet på en eventyrskog er at det er høy alder på en stor del av skogen. I skogbruket er betegnelsen hogstklasse 5 – klar for hogst. Der teller antall kubikkmeter salgbart virke når veksten begynner å flate ut, og det er på tide å starte en ny generasjon veksterlige trær. Alderen på trær er lettest å se på barken: glatt bark betyr hurtig ungdommelig tilvekst i diameter, mens grov, skorpete bark forteller om elde. Desto grovere bark, desto mindre tilvekst, og desto eldre er treet.

Skogen er utmark, men eventyrskogen er noe mer, selv om den også er utmark. Det kan være rike opplevelser i vakker, veksterlig skog, men den gir neppe eventyraktige opplevelser på grunn av eiendommelighet. Det kan derimot gamle, kanskje flere hundre år gamle trær gjøre. Derfor må de spares og legges til grunn for opplevelsesstier og opplevelsesløyper. Slike trær blir aldri utslitt, og de varer lenge.

 BB