Urett mot tyskerunger
Som et apropos til Storingspresident Olemic Thommessen (sjå artikkel under i denne spalta)om forsoning og tilgivelse:
Sivilingeniør Jan Herman Reimers f 4. mars 1914 bor nå på et senter for eldre i Canada. Høsten 1945 var han i Berlin for å ivareta norske interesser og etablere hovedkvarteret for en norsk militærmisjon. Hans nære medarbeider der var russisktalende kaptein i flyvåpenet Wsewolod Bulukin som arbeidet under oberst i flyvåpenet, Johan Koren Christie.

 Reimers var under krigen tidlig i London en nær medarbeider av Leif Tronstad (også tidligere student under ham) med oppgaven bl.a. å gi råd om hvordan industrielle krigsmål i Norge kunne rammes til størst skade for tyskerne og med minst mulig tap av sivile liv.

 I det bombeherjede Berlin fant Reimers en noenlunde uskadd villa som han annekterte og heiste det norske flagget over bygningen. Fra gjemmesteder i kjellere og utbombede kvartaler strømmet det på med norske kvinner som hadde barn med tyske soldater. Reimers innså at spedbarna og småbarna sto i fare for å omkomme av sult og kulde i ruinene i Berlin og Hamburg når vinteren kom. Reimers søkte Sosialdepartementet om samtykke til å få dem til Norge. Departementet avviste dette i tråd med eksilregjeringens opplegg om at kvinnene skulle straffes hardt ettersom deres situasjon var en konsekvens av egne valg som bistand til fienden. Blandingsbarnas skjebne var Norge uvedkommende.

 Johan Koren Christie var koordinator for tilbakeføring av nordmenn, men måtte følge Regjeringens instruks. Bulukin snakket som nevnt russisk flytende og brukte språkets muligheter til å skjelle ut russiske vakter på deres eget språk når han ikke fikk det som han ville, og han reiste i den sovjetiske okkupasjonssonen på leting etter nordmenn - og fant mange.

 Både Reimers og Bulukin syntes de norske makthavernes holdning var uten menneskelighet og ble enige om å trosse Sosialdepartementet og den uforsonlige stemning som hersket hjemme i Oslo. De hevdet at kvinnene og særlig barna var uten skyld, og at norske myndigheter i tråd med tidligere idealer om rettferdighet og barmhjertighet måtte hjelpe de vergeløse fra en inhuman skjebne i et land i ruiner. De fikk Christie med på dette, men han måtte av formelle grunner holdes utenfor arbeidet. Etter fredsslutningen arbeidet Wanda Heger i Norwegian Relief Corps i Tyskland, med løytnants grad. Oppgavene var å finne norske fanger som enda var igjen i Tyskland og å få disse hjem. Høsten 1945 reiste Wanda og hennes mann Bjørn selv hjem til Norge. Reimers sikret seg samtykke og støtte fra dem. Bulukin rekvirerte transport. En første buss ble fylt opp med kvinner og barn, mens en offiser i norsk uniform ble plassert i forsetet. De kom alle trygt over grensen til Norge. Ryktet om dette spredte seg og flere kvinner tok kontakt med Reimers. Han fulgte opp med å sende en eller to busser til.

Etter krigen var Reimers konsulent for metallurgisk industri over hele verden, og forfattet bl.a. en bok om aluminium.

 Mange av de unge kvinnene som hadde hatt kjærlighetsforhold med tyske soldater, og særlig de som hadde fått barn med en soldat, ble fredsvåren og senere utsatt for ubarmhjertig behandling og endog rettsstridig internering i Norge. Mange som ikke kom hjem på initiativ av Reimers ble i mange år nektet innreise i fedrelandet. Dette var ett av de forhold som stortingspresident Olemic Thommessen berørte under sin tale om flyktninger, fred, forsoning og tilgivelse under Fossedagene i Sollia lørdag 5. september.

 BB