Sagarbeider Dikhard Rønningen f.1881 på Atnbrua Sag og høvleri. Vi bad Lars Otto om noen linjer til denne karen:
- Dette er Dikhard Rønningen, en av de legendariske tvillingene bosatt i Rønningen ved Atnasjøens sydøstlige ende. Johann het den andre broren. Dikhard Rønningen jobbet tidsvis på Atnbrusaga, hvor dette bildet nok er tatt. (I bakgrunnen ved hesten, Per Uthi eller Per S. Moen?) Ellers var han slåttekar for flere i Sollia, inkludert mine foreldre. Jeg husker klart fra jeg var liten, trolig var dette som 4-5 åring i starten på 1950-årene. Fra kjøkkenet på Slåbumoen og inn til soverummet hvor jeg lå, hørte jeg grytidlig om morgenen at Dikhard kom for å hjelpe til med slåtten. Klokka var nok bare fem eller deromkring. Alltid morsomt å høre på hva de snakket om, husker mor og far gledet seg til han skulle komme, for da fikk de høre myre rart som de kunne le av.

 

Originaler av edel sort var tvillingbrødrene, de førte nøyaktig dagbok over hendelser gjennom hele livet,bl.a. om fiskeresultater, snømengde, når de sådde og høstet, avlingens størrese, m.m. De laget seg sitt eget språk som kun de to forsto, handelsmann Oddvar Helgesen var den eneste utenfor som faktisk måtte lære for å forstå hva de skulle ha, slik at de kunne få handlet mat. Han måtte bl.a. vite at en "karboks" betød "en boks hermetiserte karbonader" og at "en blatt" betød "en pakke blad-tobakk". Og de hadde noen sylskarpe iakttagelser og kommentarer som er umåtelig morsomme til tidens spesielle hendelser samt til situasjoner som gjaldt bygdens folk. De var aldri syke og oppga som årsak at de hadde laget seg en spesiell blanding av blåbær,multer og tyttebær som de åt gjennom hele året. Altså en daglig dose av tre kraftige antioksidanter/vitaminer, med forskjellige gode helsebringende egenskaper. Johann Rønningen var felespiller, deres eldre bror Edvard var ettertraktet storspillemann og tradisjonsbærer av Sollias slåttemusikk i et større innlandsområde omkring Sollia.

En av de aller morsomste historiene er da sognepresten i Sollia kom uanmeldt på besøk til dem i Rønningen. Dikard var inne, Johann var i fjøset.

I stua i Rønningen hadde tvillingene separat husholdning, og brukte hver sin halvdel, med egne møbler etc. Det første Dikhard gjordte da presten kom inn, var å strene bort til veggskapet og skjenke opp en stiv dram til kirkemannen. Den falt ikke i god smak.  Dikhard fikk seg nok en overhaling om skadevirkninger og synd, denne presten var pietistisk og gammeldags i synet på slikt. Da situasjonen akkurat hadde rukket å roe seg ned, kom Johann inn fra fjøset.

Det første han gjorde var å gå bort i sitt skap i andre enden av stua og skjenke opp en stiv dram til presten! Da rant det nok over for sogneprest Nordheim og det ble ny skyllebøtte på tvillingene! Men å skjenke en gjest var det likeste de gamle kunne gjøre. Det forsto nok ikke presten.

 

I mange år kom Johann opp til Bjørnstad hver kveld med posten nede fra bilveien. Jeg var der ofte hos bestemor. Johann gikk med sparkklo om vinteren, og bestemor Gudrun Moen (f. Tangen) måtte alltid si fra at han skulle ta av seg sparkkloa før han trådte inn på kjøkkengulvet. Piggene var 4-5 cm. Så fikk han kaffe og kaker (hver eneste kveld), og kunne frette litt nytt og treffe folk.

Da dette hadde pågått noen tiår og de to i Rønningen begynte å bli riktig gamle, kom han en slik kveld til bestemor og sa:

- Je har med en liten ting til deg, det er få folk jeg har hatt så mye bryderi med som deg! Så overrakte han høytidelig en pose gule erter. Meningen var det stikk motsatte av hva han sa, som min snille bestemor selvsagt forsto!

Hjalmar Holtet, deres nevø, kunne fortelle utallige morsomme historier om Rønningskæra. Håpet er at noen i Sollia har skrevet dem ned eller husker detaljene.

 

Lars Otto Wollum