Foran Fossedagene 2017:
Årets Fossedager 1.-3. sept. har 
utmarka, skogen og skogbruket i Sollia etter 1650
som hovedtema.

Her kommer andre artikkel som gir en bakgrunn for temaet:

Tømmer på vei v/ Bjørn Brænd

 I vinter har skogsmaskinene felt, kvister, kappet og kjørt fram til bilvei flere tusen kubikkmeter tømmer fra solliaskogene. Avvirkningen i år er langt over det kvantum som i gamle dager skulle til for å ha lønnsom fløting på Atna.

I dagens skogbruk er tidligere tiders driftsform helt glemt. Glemt er det at tømmerdriftene der menn og hester gjennom vinterlangt maurflittig arbeid la grunnlaget for inntekter til hele solliasamfunnet. I søre delen av bygda var tømmerskogen en hovedårsak til at det ble bosetting på slutten av 1600-tallet. Men også i Atnelien ble tømmerdrifter og kolbrenning ett av fundamentene for økonomisk utvikling.

I begynnelsen ble skogen nærmest vassdraget hogd ut. Men krav om tømmer med store dimmensjoner til sagbrukslast og bjelkehogging brakte driftene lenger og lenger ut til sidedalene og fjellskogen. Vi vet for eksempel at det i årene 1816-18 var store drifter nord i Stor-Grytdalen i regi av åmotentreprenørene, interessentskapet Evenstad, Kilde og Ilsås. Fortsatt kan vi finne meterhøye stubber som viser den tids fellingsteknikk med øks. Da Chr. C. Bruun hadde sine stordrifter i Stor-Grytdalen et par mannsaldere senere var fellingsteknikken en kombinasjon av øks og stokksag. I de bratte setningsliene ble tømmeret for det meste kjørt med tømmerskjeker helt til elva. Men fra kjølskogene og sidedalene var det et poeng å ha større lass enn det hesten kunne dra etter skjekene. Så der ble tømmersledene frakteredskapen helt fram til tømmerrustningen kom som en moderne redskap.

Det var liv i solliaskogene den gang tømmerdriftene hørte vinteren til. Hoggere og kjørere fylte skogsbuene. Øksehogg og hestekjørere langs vinterveiene med morabjøller på seletøyet ga lyder i liene. Skisporene lå som nervetråder utover fra grendene.

Tømmerlunnene på bildet er fra drift som nå er i sin avslutning. Sist det ble hogd på denne teigen, i 1959, var to eldre hoggere i sving en hel vinter, skogeieren brukte vinterføret så lenge det varte og kjørte selv tømmeret, omkring 300 kbm til fløting på Atnaelva.  På den ene naboteigen var en annen skogeier i sving med et par hoggere og egen utkjøring med hest, hans drift vær preget av grovt svilletømmer og mye slip, snaut 300 kbm . På en annen naboteig ble det også drevet ut omkring 300 kbm med to-tre hoggere og en tømmerkjører som hadde sin første sesong bak hesten i tømmerskogen.

Til sammen ga disse driftene hovedinntekten for ni-ti husholdninger i Sollia med til sammen omkring 20 personer.  De inntektene som kom til lokalsamfunnet ble i hovedsak brukt innenfor bygda eller det som nå emnes på som region: Hedmark og Oppland.

I dag kommer lite av inntekten bygda til gode. Eier bor utenbygds, ja, i dette tilfellet utenlands. Kinesiske kjøpere til ressurser som skog og fjell er allerede registrert, ikke i Sollia, men ellers. Maskinene er produsert innenfor den globale økonomiens tankesett og iallfall ikke i Storbekkmosmia der du i 1959 kunne få både redskap og reparasjoner.  Det er kapitalkrevende investeringer som trenger omfattende og regelmessig vedlikehold – utført av fører eller mekaniker med servicebil fra tettbygd strøk. Maskinene driftes fra Rena, og dermed blir noen lønns- og skattekroner igjen ikke langt fra stubben. Transporten med lastebil  er i samme kategori som skogsmaskinene. Det vi kan glede oss over er at Moelven på Koppang får et flott parti med malmen gammel furu som dermed blir til det ypperste av materialer. Laftere får både seks og åtte tommers laftefuru som kanskje blir å finne som kortreiste gedigne bygninger når den tid kommer.

 

BB