Tina Mareen Buddeberg in memoriam

 Kjære Tina, det er som alltid; dette skulle jeg ha sagt deg mens du levde. Men det er ikke lenger mulig å si det til deg, så derfor sier jeg det til alle andre: Tina er et menneske jeg kommer til å savne mye. Slik tror jeg det er for mange andre også.

 Du var ikke den som ropte høyest, syntes mest eller gjorde mest av deg. Men alle visste hvem du var, du var Tina, Tina med hestene, Tina med kunsten. Du var en viktig del av Sollia, du var kunstneren vår, vi var glad i deg, og jeg er nokså sikker på at du var glad i oss også.

 Jeg har kjent deg i mange år. Første gangen jeg hilste på deg, tror jeg, var da du kom for å se om Borgen var et sted du kunne bo. Det ble ikke slik, og du flyttet litt rundt før du fant det endelige drømmestedet ditt på Finstad. Der skapte du et sted vi trygt kan si det ikke fins maken til, og du skapte det bokstavelig talt med dine egne hender. Jeg tror aldri jeg har kjent et menneske som har arbeidet så mye og hardt som deg. Alt og alle kom før deg selv; hestene dine, folkene dine, kunsten din.

 En av grunnene til at jeg ble så glad i deg, var at du kombinerte fullstendig kompromissløshet for deg selv med stor toleranse for andre. Du tok bare det du kunne ta med god samvittighet. Du forsøkte å gi tilbake mer enn du tok, både fra naturen og fra oss andre. Vi hadde mange diskusjoner, Tina, om hester, om rovdyr, om mat og om verden i sin alminnelighet. Vi var ikke alltid enige, men vi var alltid venner. Du var ingen fanatiker; du spiste elgkjøtt hos meg og jeg spiste vegetargryte hos deg. Og da du oppdaget at i den boksen du trodde det var tomater, viste det seg å være chili, lo vi sammen rundt middagsbordet så svetten drev.

 Du er ikke mer, og det er ikke noe å gjøre med. Slik er det når livet tar slutt, vi andre må kjøre videre selv om du måtte gå av bussen. Siste gangen jeg snakket med deg var helt i slutten av oktober. Da var du hjemme fra sykehuset, og som mange andre ble jeg forferdet over hvor lite det var igjen av deg. Så måtte du på sykehuset igjen, så sendte vi noen meldinger fram og tilbake, og så, nå i slutten av november, døde du. Jeg skulle så gjerne ønske du hadde fått litt mer tid. Du sa at du hadde bestemt deg for å tenke på deg selv nå, da sjukdommen hadde svekket deg. Det hadde du sannelig ikke gjort for mye av før. Jeg håper at du i det minste rakk å få følelsen av å bli stelt med, av å bli tatt vare på. Jeg er glad for at du hadde folk rundt deg som passet på deg og hjalp deg.

 Du var en stor kunstner, Tina, og et lite, men stort menneske. Jeg er glad for at jeg har kjent deg. Jeg har bildene dine på veggen, deg i hjertet mitt, og jeg lyser fred over ditt minne.

Berit Brænd