Kapitalkreftene får det som de vil. Den dobbeltblå Regjeringen har bestemt at kommunekartet skal gjøres om. Det er to hovedkrav: minst 15 000-20 000 innbyggere i landkommunene og utvidede bykommuner slik at folkerike naboer blir slukt. Regjeringen vet best, og som alibi har den gitt eksperter i oppdrag å finne argumenter for løsningen og overse uvitende folks motforestillinger. Tvang tas i bruk hvis folk ikke vil – mykt formulert som bare å gjelde den ene av fire.

 

Regjeringen er fylt opp av urbanister? Blir det for lang skolevei for barna – så flytt da vel! Det blir billigere for Staten og kommunene. Taperne blir vanlige folk som kommer i gjeld ved å skifte bolig fra en god, knapt salgbar bolig i distriktenes yttrekanter, til en dyr bolig på pressede markeder i bystrøk.

 

Valgte samarbeidsløsninger på tvers av kommunegrenser påstås å være udemokratisk – akkurat som om ikke kommunefolk i distriktene kan sette bort tjenesteoppdrag og holde øye med leveringen. Det er kort avstand mellom mennesker der avstandene er lange – i motsetning til byene der folk bor tett, men ikke vil bry seg, er det det som heter fremmedgjøring?

 

Med store kommuner trer flere av EU-byråkratiets regler i kraft, for eksempel blir det obligatorisk å sette ut langt flere oppgaver på anbud. Ikke anbud på folkelig måte, nei, uberørte av menneskehånd via fjerne, sertifiserte digitale anbudsprogrammer utlyst over Doffin. Jeg kjenner mange små og mellomstore bedrifter som ikke har råd og tid til ørkesløse anbud til offentlig sektor. Dermed er De store, for øvrig gode bidragsytere til regjeringspartiene, sikret landets største gruppe av oppdragsgivere: Staten, fylkeskommunene og kommunene. Det er vel noen trofaste partisjeler som har tenkt ut det hele – hva har man ellers tenketanker for?

 

I Fjellregionen er det noen titalls samarbeidsordninger kommunene imellom, noen utføres av kommunale virksomheter, andre er satt bort på rent forretningsmessig basis til næringslivets aktører. Ikke alle kommuner er med på alt, det er ulike samarbeidskombinasjoner kommuner imellom, alt etter de oppgavene som skal løses og ulike lokale forutsetninger. Blant annet spiller avstandene en viss rolle, lokal kompetanse og forutsetninger likeså. Kommunene har hvert sitt administrative sentrum slik at både oppdragsgiverkompetanse og utførende kompetanse finnes spredt over hele regionen. Blir det én stor kommune vil svært mye kompetanse bli sentralisert, og raskt forvitre utover distriktet som følge av rasjonalisering og utviklingens dynamikk.

 

Regjeringen unngår for enhver pris å fortelle hvilke oppgaver som kommunene skal ha ansvaret for på lang sikt og som gjør det nødvendig å bli så mye større.  Hva er det for øvrig de store bykommunene løser av kommunale oppgaver så meget bedre i dag, sammenliknet med landkommunene?

 

Bjørn Brænd