Stol til Vannbruksmuseet 

Fløtinga startet når det ble fløtervatn. For hovedvassdraget betød at dammen skulle være full, eller også at tilsiget var voksende med stor snøsmelting. Da gjaldt det å nytte børen. Dette var enda viktigere i Setninga og Hira. I Setninga var fløterne helt avhengig av vårflommen, mens fløterne i Hira hadde Hirdammen til hjelp. Atnadammen ble satt er par uker før forventet flom, og heller for tidlig enn for sent.

Når elva var full av tømmer og det hauget seg med store og små tømmerlunner på holmer og skjær, hadde Fellesfløtningsforeningen oftest lagt til rette for at fløterne skulle kunne komme seg utpå lunnene ved hjelp av en løpestol på en streng (vaier) som var festet i en bukk på land til en tilsvarende bukk på holmen eller skjæret.  Fløteren satte seg skrevs over plankene som utgjorde bunnen i stolen, tok haken under knehasene og dro seg over med hendene.

I forbindelse med temautstillingen Fløting i Atnavassdraget under Fossedagene første helg i september, viser vi en slik stol som har vært brukt til å komme ut på et av Finstadskjærene. Det var det lunner årvisst. Som regel var det nødvendig med båt når lunnen skulle evakueres etter at den løsnet - GIKK het det på fløterspråket. Fløterne fikk et forvarsel om at noe dramatisk var på gang når lunnen etter en tids arbeid stod og dirret med en dyp brummende tone.

Det er Odd Kjølhamar som har funnet fram stolen som faren, den mangeårige fløteren Oddvar Kjølhamar, tok vare på da fløtingen ble nedlagt og alle vaierne kuttet tidlig på 1980-tallet. Odd sier at stolen skal tilhøre Vannbruksmuseet og der være et synlig vitne om de enkle, men effektive, hjelpemidlene som fløterne var henvist til å bruke. Odd har selv vært fløter i Glomma.

Vannbruksmuseet er svært takknemlig for gaven som representerer en gjenstand som ikke lenger er i bruk, og som det er få igjen av og tatt vare på. Den vil inngå i museets faste utstilling med informasjon om bruken. Takk Odd for at du bidrar til formidlingen av kunnskap om fløtingens hverdag.

BB