Stevlinga i Hørsberget er ikke et fenomen av ny dato. Sålenge vegen har gått nedover under disse berghamrene, har det vært stevling der. Og ikke bare i vintre som denne der langvarig barfrost har gjort at det stevler mer eller mindre over alt. Nei, stevlinga i Hørsberget var nærmest årviss og medførte mange problemer for den tids vegholdere, Statnens vegvesen - representert med den stedlige vegvokter.
Det var spesielt Hørsberget som var utsatt i tillegg til "Svelllingdalen" i svingen like neda Jomsborg som også kunne volde mye bry dersom bekken slo seg på vranga.
For den gang var det ikke bare å komme susende i en gul tjenestebil med et stimapparat bakpå og ei gravemaskin tilgjengelig på kort varsel. Nei, det var å høgge is med hakke så svetten silte, nærmest hver dag. Og jo kaldere, jo mer stevling.
Og vegvokterne Torvald Kulstad (bildet), Ole Kulstad og Hermann Morken rykket ut i all slag vær og vind og alle slags temperatur. Noen syklet og kjørte senere moped, noen kjørte motorsykkel. Vegen kunne variere fra 10-20 km.
Det fortelles at når de kom hjem, var kleda så stivspekte at de måtte tines litt inne ved ovnen før de kunne tas av. Buksenene hadde jo stått i vasspruten hele dagen og var ikke lett å hanskes med. Det var nesten en fordel å sykle, for da holdt en i alle fall varmen. Å kjøre motorsykkel etter å ha hugget svell så svetten silte, var ikke akkurat noen varm fornøyelse.
Og en ting var i alle fall sikkert, det eksisterte ikke noe verneombud og HMS-tiltak. Det var bare å ta i veg og gjøre jobben: å holde vegen farbar. Men det gikk nærmest på helsa løs.