Folk i Sollia vet hva en spark eller sparkstøtting er.  Det digitale oppslagsverket Wikipedia beskriver en spark slik: en slags liten slede som består av en stol som det er påmontert to meier under. Meiene fortsetter bakover til i overkant av det dobbelte av lengden av stolen. Sparken drives framover av at føreren står på den ene meien, og samtidig sparker bakover i underlaget med den andre foten, derav navnet. Meiene har en viss fleksibilitet, og sparken kan styres ved hjelp av håndtakene som er montert i stolryggens øvre kant. Man kan ha en passasjer  eller bagasje på stolsetet.

En spark kan bare kjøres på harde, glatte underlag som is eller på hardpakket snø. Spark brukes på islagte sjøer, både på reise og under isfiske. Til bruk langs vei er det flere forutsetninger som må være til stede: det ideelle sparkføret er middels glatt, der meienes glid er godt balansert opp mot friksjonen mellom skoen og underlaget som er nødvendig for framdriften. Man kan da lett nå opp i hastigheter på rundt 15-20 km/t, eller enda mer i nedoverbakker.

Sparken er i vanlig bruk i Norge, Sverige og Finland.  Bruk av spark forutsetter et visst trafikknivå, slik at snøen blir hardpakket og danner det ideelle føret. Stor trafikk sliter unna snøen og vanskeliggjør bruk av spark. Strøing med grus, eller salting er på samme måte et hinder for bruk av spark.  Derfor har sparken stort sett overlevd som framkomstmiddel i utkantstrøk.

Den første kjente beskrivelsen av sparken er fra byen Piteå i Nord-Sverige i 1872. Byen Piteå har også et eget sparkmuseum som viser forskjellige eldre utgaver av sparken. Etter 1900 ble sparken vanlig i Norge. I Aschehougs konversasjonsleksikon fra 1925 heter det at den er «særlig yndet hos ungdommen».[1] Fram til ca. 1930 ble sparkene produsert av bygdesmeder. Etter 1930 ble produksjonen industrialisert. Tidlige sparker hadde meier av tre med jernbeslag under. Sin fulle fleksibilitet fikk sparken først med stålmeiene.

 

Sparkens historie

Det finnes flere varianter av sparken, med én eller tre meier, eller med hjul, men ingen av variantene har hatt samme suksess som originalen.

I den tida vinterkjøringen foregikk med hest, var veiene ideelle for å bruke spark.  De første sparkene hadde tremeier etter hvert med et stadig smalere jernbeslag under. Til  slutt ble meiene av smale jernstenger satt på høykant som i dag.  Det sies at sparkens bredde er tilpasset skrittbredden hos hester, men den passer også fortrinnlig for å sparke sparken framover og å gå mellom meiene når den skyves, f.eks. oppover bakke. De eldste sparkene ble laget hjemme med meier smidd av en av bygdas smeder eller i egen gardssmie. På eldre hjemmelagde sparker er de smidde meiene gjerne noe stivere enn på dagens sparker – nå er så mjuke at de blir mindre stabile enn med de gamle meietypene.

I Sollia var sparken et framkomstmiddel  for de fleste før i tida. Da stod det gjerne sparker i flere størrelser på de fleste gardsbruk: stor, middels og liten – stor for far og voksne gutter, middels stor for mor og store jenter og liten for barn. Spark var gjerne brukt som framkomstmiddel for barn på skolevei. For eksempel foretrakk ungene på Hotet å bruke spark framfor ski når isen hadde lagt seg og senere på vinteren når vinterveiene var kjørt opp og i regelmessig bruk. Om høsten bar stålisen sjøl om den buet seg under spark og person.

Før i tida var sparken nærmest obligatorisk for isfiskerne. Sparken ga trygghet under forflytning, den bar lette en tung skrukke med fisk og den var god å sitte på under fisket – ved å holde bena på fothvileren foran på sparken holdt en seg dessuten varm på bena lengre.

 

Ideell til opplevelsesrikt fritidsbruk

Etter hvert som hovedveiene blir skrapt for snø og is, saltet eller tint bare av sola, flytter arenaen for å bruke spark til stadig færre områder i Sollia. Gode skuterløyper, f.eks. til Øverdalssetra, kan være brukbare til sparking. Deler av Mokjølveien og beltebiltraseen til Breisjøsetere er gode når det har vært noen godværsdager.  Gammelveien i  Atnlia og hovedveien «utme elva»  likeså. Nå som i hestekjøringens tid kan drifteveiene for tømmerkjørerne være gode sparkveier.

Men nå er det isflatene som gir de store sparkopplevelsene. Foreløpig er det turistene fra utlandet som har oppdaget sparken og sparkingens opplevelse ved og nytelse av fart basert på egne krefter eller passende nedoverbakker.

Men potensialet sparken har som fritidsapparat skal ikke undervurderes. Om høsten når isen har lagt seg og før snøen legger en solid bremse for god framdrift, er det fritt fram for morsom sparking på isen – kombiner det gjerne med fisketurer og moro på skøyter – ja, fra sparkens barndom finnes det bilder som viser at sparken hadde så korte meier at framdriften skjedde av folk med skøyter på bena.

Tenk så hendig en spark er når en skal gå på skøyter, men trenger å flytte seg på sjøisen og så kunne finne et stødig sete når skøytene skal på og av!

Reiselivsbedriftene i Sollia trenger å friste med ulike aktiviteter i tillegg til fotturer og skiturer. For nybegynnere er det langt enklere å bruke en spark enn å ta på seg ski og gjøre løypene. Kanskje bør sparken gis rammevilkår for opplevelsesrikt fritidsbruk, f.eks. ved at det brøytes isbaner for skøyter og spark på sjøer og tjern – Atnsjøen og Setningssjøen peker seg vel ut som de som egner seg best. I vinterferien og påsken kan det dessuten være fristende med konkurranser i all fordragelighet, singel spark, med setepassasjer og sete- og meiepassasjer, familie- og sparktog. Det skapes mye moro med spark.

BB