Sollia kommune, 

et 150-årsminne - og et 50-årsminne

 

Kommunestruktur – et tilbakeblikk

Kommunalt selvstyre ble innført i Norge i 1837 med 392 herreder, senere endret navn til kommuner: 355 herredskommuner og 37 bykommuner.

I 1862 ble Sollia prestegjeld opprettet. Det skapte en enhet omkring Sollia kirke og den nye sognepresten, Otto Møller Hansen. Den første store fellesoppgaven i Sollia var å gi ham en verdig bolig.

Hovedbygningen på Sollia prestegård er tegnet av Sollias første prest, Otto Møller Hansen, og byggearbeidene ble ledet av ham selv

Bare to år senere, fra 1. januar 1864, ble Sollia en egen kommune. Den nye kommunen omfattet det samme geografiske området som var satt sammen i den geistlige ordning til prestegjeld to år før:

Disse områdene ble lagt til den nye Sollia kommune: Fra Ringebu: hele det gamle Solligardens område i Setningsdalen fra Storbekken til Dypdalen, Hirkjølen, Øverdalen, Setningen- og Atnedalen statsallmenninger, fra Tynset:  Atnelien, fra Frons tinglag og Lesja prestegjeld og Nesgrenda og fra Stor-Elvdal: øvre del av Atndalen med Grytdalen, Tangen, Atnedalen, Fossum, Tryli, Hirhalsen og plassen Roen:

Nå ble familier fra hele dalføret gjenforent omkring Sollia kirke. Der hadde de døpt sine barn, giftet seg og begravd døde helt fra kirkens første tid. For folk utenfor den opprinnelige Setningsliens menighet var det alltid uten rett og på prestenes nåde.

Sollia kommunehus med møterom, folkebibliotek og legekontor. Nå har Sollia fjellstyre kontor i kommunehuset

På egne ben

Sollia var egen kommune fra 1864. Kommunens myndighet var ikke fastsatt i formannskapsloven fra 1837. Men loven slo fast at ingen utgift kunne legges på kommunen og at det ikke kunne gjøres endringer i dens offentlige innretninger uten formannskapets (de folkevalgtes) samtykke. Det var bare lov, avtale eller annen gyldig bestemmelse som stod over formannskapet i lokale spørsmål.

Kommunen ble dermed enerådende i sine egne saker, og den kunne bestemme sjøl, bare det ikke stred mot lov eller avtale. Staten måtte godkjenne vedtak om utgifter som skulle betales av kommunen i lengre tid enn fem år. Ved egne lover om forsorgsvesen (i dag NAV), skolevesen, kirkevesen og veivesen ble kommunens viktigste plikter slått fast.

Skolebygging, kirkedrift og veibygging ble den nye kommunens første store oppgaver. Sollia kirke stod velholdt og særpreget som et sentrum for den nye kommunen. Kirken har alltid stått som et samlende midtpunkt i solliasamfunnet og vil fortsatt gjøre det. Kirken er vårt smykke.

Til det offentliges oppgaver lå også ansvaret for ordensmakten. Det var et statlig anliggende, men på grunn av liten folkemengde og lite bråk, fungerte en ordning med lensmann i Ringebu og bygdevekter (stodderkonge) med politifullmakt innenfor Sollia. Det var helst for å vise seg med uniformslue og pistol dersom det kom truende omstreifere eller plagsomme taterfølger, at en trengte en bygdevekter med politifullmakt. I 1899 var Sollias andel av lensmannslønnen kr 8,67. Også tilknytningen til doktor ble gjort mot Stor-Elvdal. Sollia hadde egen jordmorstilling, men den var ikke alltid besatt.

At skoleordningen i Sollia fikk forholdsvis høy status, henger nok sammen med at de ledende familiene både i Øverdalskretsen og Atnbrukretsen gikk inn for skolen med iver og interesse. Deres holdninger stod i en østerdalstradisjon som professor Jens Hornemann i 1807 beskrev: "Blant flere gode egenskaper hos de brave beboere av Østerdalen bemerket jeg en hos denne klasse av mennesker sjelden aktelse for kunnskap, en meget lykkelig hukommelse i å erindre navn og tildragelser og en, i visse henseender fin følelse, som gav dem interesse for de sjeldnere naturprodukter."

Allerede fra omkring 1850 kom det vitenskapsfolk til Sollia, og mange familier fikk kunnskap og impulser fra ledede kretser i Kristiania. I tillegg ble bygdas første prest, Otto M. Hansen, også den første ordfører. Han ivret for skolen og gjorde synlig den makt som fulgte med ferdigheter i regning, lesing og skriving.

År 1862, 20. august, ble det, etter forutgående bekjentgjørelse, holdt skolekommisjon, et møte på garden Brænd, hvor samtlige medlemmer møtte. Det var store saker den unge kommunen skulle løse. Den nye skoleloven ble lest opp. Som første sak stod avviklingen av omgangsskolen. Skolekommisjonen konkluderte: "Da bibeholdelse av omgangsskole av flere grunner erfares for et i våre tider stort tilbakeskritt - og det etter lovens § 21 fordrede forsvarlige lokale her på de aller fleste steder kunne skaffes - da sognepresten enn videre opplyste, at han på to fedre nær, hvis samtykke han av mangel på tid ei hadde kunnet innhente, ellers hadde samtlige den bifalt, hvis barn kunne søke skole og komme hjem samme dag, besluttet man ganske å oppheve all omgangsskole."

Tidlig begynte kommunen å kjøpe bøker og læremidler til skolene. I 1870-åra ble det etablert et eget bibliotek, og det ble årlig bevilget penger til innkjøp av bøker. Det var bekymring i skolestyret over at det var for få bøker til å tilfredsstille behovet for utlån. Det førte til at Sollia kommune hvert år bevilget mer til innkjøp av bøker enn det loven satte som minstekrav. Også sentrale myndigheter innså behovet for å gi lærerne hjelpemidler for at undervisningen dermed kunne få et mer forutsigbart innhold. I 1879 var det offentlige tilskuddet i Akershus stift, som Sollia hørte under, 2 500 kroner. Skolen i Sollia ble pålagt å kjøpe inn 1 kuleramme, 12 nytestamenter, 12 eksemplarer av leseboka, ett eksemplar av hver lærebok i religion som ble brukt ved skolen og ett sett med stavetabeller. Det var foreldrenes ansvar å forsyne egne barn med lese- og lærebøker.

På denne tida kom den offentlige omsorg for mentalt syke og barn med lærevansker inn i organiserte former. Fra Sollia ble det i 1885 plass for "fire fattige åndssvage børn" ved Torshov institutt for abnorme piker. Fylket betalte to tredeler av kostnadene. Distriktslegen kom på tilsyn til Sollia.

La dette være spede glimt fra en ung, selvstendig kommunes historie.

 

En fjellbygd underlagt Stor-Elvdal

I Sollia var det i 1959 52 barn i skolepliktig alder, fordelt på Øverdalen og Atnbrua skolekretser. Skolene var todelte, slik at det i alt var fire klasser. Fordi Sollia skulle legges til Stor-Elvdal kommune, ble ansvaret for å planlegge den niårige skolen ivaretatt der. I 1982 vedtok skolestyret i Stor-Elvdal enstemmig å innføre kombinert barne- og ungdomsskole i Sollia. Det var da 13 elever på barnetrinnet og to på ungdomstrinnet. Sollia skole, oppvekstsenteret, har flere ganger høstet anerkjennelse for sine undervisningsopplegg.

Fram til Scheikomiteen ble nedsatt i 1946, var deling av herreder, parallelt med opprettelse av nye bykommuner og mange, stort sett små, byutvidelser det vanlige.

 

I denne perioden skjedde inndelingsendringene i all hovedsak etter lokale initiativ.

 

Etter 1946 har statlige initiativ vært dominerende. Sentralt i denne sammenheng står Schei-komiteens arbeid som resulterte i en reduksjon av kommunetallet fra 744 i 1957 til 454 i 1967. Endringene var ikke alltid i samsvar med de prinsipielle retningslinjene som Stortinget hadde vedtatt for inndelingen av herreder og byer. I perioden 1976-77 kom de foreløpig siste delingene av kommuner. Da ble det skilt ut totalt elleve nye enheter av kommuner som var berørt av kommunesammenslåing 10-15 før. Nå har Norge 430 kommuner.

 BB