Snyplogkjøring

Publisert 24.01.2011 12:25

Overgangen fra hestekjøring til bil førte med seg nye krav til veiens beskaffenhet vinters tid.
 
Så lenge det bare var kjøring med hest langs vinterveiene var det aldri aktuelt å brøyte veien med plog, bare sjelden behov for måking igjennom drevfonner. Veier som var i regelmessig bruk, ble holdt vedlike ved at den vokste i høyden etter hvert som ny snø ple presset sammen og frosset til en stenhard vintervei. Vinterredskapen var slede og i tømmerskogen rustning. Sluffa var til litt mer staskjøring og hadde plass til flere, gjerne hele familien. For den som skulle kjøre raskt, var spissleden førstevalget.
 
Da de første bilene og motorsyklene kom, ble det prøvd å skifte ut framhjulene med meier. Men det ble ingen fart av bakhjul som grov seg ned i djup snø. Så ble det prøvd å legge belter på bilene, men heller ikke det ble noen suksess. Dermed måtte snøen bort fra vinterveiene - bilene og motorsyklene var kommet for å overta som kjøreredskap. Men det måtte hester til for å trekke plogen i bilens barndom. Etter hvert kom lastebilene til å overta dette tunge vinterarbeidet.
 
Bilde av Ferdinand m snyplog. Foto fra Sollia3På bildet ser vi Ferdinand Bjørnersen kjøre snøplogen på både riksveien mellom Uti ved Atnbrua og Nesset,  og Uti - Finstadbrua, senere ble veien forlenget til det ytterste bureisingbruket Lyngstad. Plogen var i bruk til først på 1950-tallet. Den ble så endelig parkert ved Gammelveien. Der stod den og råtnet langsomt bort før restene til slutt ble fjernet.

Snøplogkjøringen var en stor utfordring i de drevlendte Bretningsbakkene, her brødrene Oddvar og

Bilde fra BretningsbakkaErling Helgesen med A/S Sollien Handelsforenings bil, en GMC 1936-modell. Med metallplog foran på bilen ble det et teknologiløft i forhold til den gamle, solide treplogen som ble dratt av to hester. Sollien Handelsforening fikk snøplogkjøringen fra vinteren 1929 med sin rutebil, Chandleren. Rutebilen gikk da tre ganger hver uke om vinteren.

I de tider var det viktig for sledeføret at plogen ikke tok for tett ned til bar bakke. Skjedde det kom det klager fra hestekjørerne. Det var særlig ille utover ettervinteren når sola begynte å bake og snøskorpa i veien tinte og det ble kjørt tømmerlass på rustning. Da måtte tømmerkjørerne rett som det var måke snø inn i ene veikanten for å kunne kjøre akkorden ferdig langs veien eller ei ripe på tvers der bilveien måtte krysses.


Det burde være unødvendig å si, men de nye veiene på tvers av den naturlige fallretningen på terrenget var ikke bare til glede for hestekjørerne. Mange gode vinterveier ble nærmest ødelagt av høye fyllinger på tvers av veiene som fulgte dalsøkk ned til sjøene og elva.

BB