Skogen i utmarka

-         Urskog/naturskog/kulturskog/eventyrskog  i Sollia

 Urskog

Urskog er helt urørt skog uten spor av hogst eller inngrep. Trærne faller til slutt og blir liggende til de råtner. 1400 år er derfor ikke en uvanlig alder for livssyklusen til de eldste trærne i en urskog. I Norge er urskogen praktisk talt borte etter århundrer med hogst, beiting, seterdrift, og, i nyere tid, vei- og hyttebygging. Knapt en halv prosent kan betegnes som urskog. Dette omfatter enkelte lommer med skog, som har vært så utilgjengelige at de er svært lite påvirket av menneskelig aktivitet.





 

 

 
Naturskog

Naturskog er en opprinnelig skog som har kommet naturlig med foryngelse fra trærne og andre planter i området. En naturskog kan ha vært på stedet gjennom flere tregenerasjoner, f.eks. bjørk og furu, eller den er en førstegenerasjon under naturlig frammarsj, f.eks. gran.

Naturskogen er i dag mer eller mindre påvirket av menneskelig virksomhet, f.eks. ved den forsiktige plukkhogsten som kan kjennetegne driftsformen i Sollia - stort sett fram til tidlig etterkrigstid. For å kalles naturskog må arealene ikke ha gjennomgått systematisk skogkultur, nevneverdig bestandspleie, grøfting eller gjødsling. Naturskogen er dermed et økosystem som er noe påvirket av inngrep, men i så beskjeden grad at det ikke har virket forstyrrende på utviklingen samspillsystemet i skogen: jordsmonn, gress og urter, busker og trær, moser og lav. Dyre- og fuglelivet er til stede, men ikke alltid så lett å få øye på. Og viktig er at vannressursene og soppfloraen i jordsmonnet er intakt.

Direktoratet for naturforvaltning har anslått at bare 10-20 % av skogarealet og maks 10 % av det produktive arealet kan defineres som naturskog nå.

Variasjon og mangfold i naturskogen

Store områder av skogen i Sollia har blitt ensartet med hensyn til dominerende treslag. Skogsdrift har prioritert treslag som kan gi salgbart virke til cellulose og bygningsmaterialer. Variasjon mellom åpen og tett skog, unge og gamle trær av forskjellig sort, bidrar til hvordan vi opplever skogen, og hvordan skogen danner ulike rom. Variasjon i undervegetasjon med busker, gress, lyng og lav, landskapsform, vann og væte er karakteristisk for naturskogene – som vi fortsatt har en del av. De bratte granskogliene i Setningsdalen står i stor kontrast til de lyse lavdekkede furumoene langs Atna nord i bygda. Slik variasjon og kontraster kan åpne for undring og assosiasjoner.

Vi tiltrekkes av variasjonene og kontrastene, det være seg på stien vi følger, eller på tur i veiløst terreng som veksler i størrelse og form, bratt og flatt, vekslinger i vegetasjonen, både av trær og undervegetasjon. På tur spiller vær og vind en stor rolle om vi velger å raste lune søkk eller på åpne, vindutsatte steder. Naturlige oppkommer inviterer til raskt å slukke tørsten eller en lengre rast. Det er forskjell i opplevelse og forventning om du går i de dype skogene eller i høytliggende skog med utsikt til fjell i horisonten. Her og der kan du komme over en gammel bålplass, kanskje var det jegerne ventet på byttedyret år tilbake. Trærne i en hogstmoden naturskog er gjerne 150 år og eldre.

 Uberørt - naturlig

Det uberørte i skogen står som en kontrast til det landskapet vi omformer med dyrking og bosetting, for ikke å snakke om tettsted og by som hele tiden er i endring. De tidligere tiders plukkhogde skoger oppleves mer naturlige enn ensaldrede skoger slik vi får dem gjennom ved flatehogst. Kjennetegn på naturlig skog er f.eks. en variert alderssammensetning, en del døde trær – både stående og liggende -  og en rik og variert skogbunn. De store skogbrannene som har herjet i liene har gitt oss noen gamle furukjemper med brannspor ved røttene, og som fortsatt står som flere hundre år gamle kragger. Enhver skogeier bør ha råd til å la dem stå, det er disse trærne som er eller med tiden blir eventyrtrær. Grana dør som regel etter skogbrann, og taper dermed litt i konkurransen om å beskoge arealene.

Skog som har fått stelle seg selv gjennom lengre tid beskriver livsløpet til trærne med tilpasning til jordsmonn, vann, lysforhold og naturkrefter. Elementene i et naturlig miljø utgjør et harmonisk hele.

 

Kulturskog

Kulturskog er skog som er anlagt eller sterkt preget av menneskelig virksomhet gjennom ulike skogskjøtseltiltak som f.eks. såing, planting, grøfting, flatebrenning, ugras-sprøyting, markberedning osv.

Den største forskjellen mellom kulturskog og naturskog er forekomsten av død ved, blandingen av treslag og aldersfordelingen. Kulturskoger er oftest jevnaldret, avstandsregulert og med lite innslag av andre treslag enn gran og furu. Det har ført til at vekster og dyr som lever i døde stammer og stubber, i gamle, grove bartrær og som er avhengige av gamle løvtrær er de som har vanskeligst for å overleve i skogen. Når skogen drives som kulturskog over lang tid, taler mye for at artsmangfoldet blir fattigere.

Trærne blir hogstmodne når ungdomsveksten avtar og trærne blir stabile.

 

Eventyrskog

I eventyrskogen får vi fine opplevelser og sanser vare stemninger. Stillhet er en mangelvare for mange i dag. Gode minner lagrer seg i hukommelsen og skaper sammen med andre typer erfaringer, forventninger om å kunne komme igjen og oppleve det samme på nytt. Vandring på barndommens stier med opplevelser av enkelttrær, naturformer osv, kan overføres gjennom generasjoner. For eksempel stod det ved T-stien gjennom Næråa i sin tid en tørrfuru som bar dype kloremerker etter at en rasende bjørn som ønsket å ta mannen som midt på 180-tallet hadde søkt tilflukt i treet – historien ble fortalt hver gang vi gikk forbi på seterstien. Forventningen kan snus til skuffelse, dersom området og muligheten for opplevelse er ødelagt i mellomtiden. Steder der vi opplever eventyret blir en del av oss selv, av vår identitet. Blir stedet endret, gjør det noe med hver og én av oss. Gjenkjennelse er en forutsetning for å bygge opp og styrke eget personlig forhold til skog og landskap.

Store sprang i landskapsformen, stup, rasmark, kampesteiner som isen har lagt fra seg, ville juv og revner kan gi spenning og skikkelig eventyrstemning. Stup og skrenter er vegger i rom nede i terrenget, og gir samtidig godt utsyn når man kommer opp. Lyder fra en surklende myr eller en klukkende bekk, fossebrus, skodde og frostrøyk over stille vannspeil skaper stemninger for sansene våre.

Har stedet en egenart? Avviker det fra omgivelsene? Er det noe som vekker og utfordrer fantasien: rare former, trollsteiner, uoversiktlige kløfter og former. Inspirert av eventyr-illustrasjonenes billedverden kan vi forestille oss møter med naturvesener i det som er uorden, dunkelhet, veltede trær, naturkreftenes virkning og tidens tann.


Hva med et forfriskende nakenbad på høstturen ?

 

 

BB