Sigrid Tangen Brænd

Publisert 03.05.2014 14:00

Minneord
Sigrid Tangen Brænd sovnet stille inn Langfredag. En arbeidets hederskvinne , et «arbesmenneskje» har lagt inn årene -  siste måsaramme er nå lagt og bakst- takka er kald.  «Ho bar seg itte mye ille!» -  kan stå som overskrift når en skal omtale Sigrid. Hun stilte alltid opp – enten det var for familien, naboer eller fellesskapet. Et eksempel er Samfunnhuset i Mogrenda - der for øvrig Sigrid ble født – utallige er de timer hun stilte opp i «Husa» i forbindelse med fester, arrangementer i blindeforeningen, basarer og andre tilstelninger. Sigrid var «itte redd for bryderiet».

Sigrid måtte tidlig ta ansvar for mindre søsken og hus i forbindelse med at hennes mor – Astrid – fikk tuberkulose og tilbrakte flere måneder på institusjon. Senere i livet var hun heller ikke redd for å ta et tak – «uten å bæra seg ille». Sjøl om hus og familie med 3 barn krevde sitt stilte Sigrid opp der de fleste andre ville ha tatt kvila. Oppe styggtidlig om mårran med baking av lefse og sirupstynnkake, og om eftan og i helga i måsaskogen. Og få kunne konkurrere med Sigrid i forhold til antall måsarammer på et skift! Etter hvert ble det også arbeide på en fabrikk – Sollitangen Industri – der Sigrid i mange år gjorde «manns verk», til tross for at hun i perioder var plaget av sjukdom.  

Sigrid var ei ekte   «Tang-kjærring» - sto på fra tidlig til sent! Itte redd for bryderi! 

Sigrid kunne med rette kalles et ekte positivt og sosialt menneske. Hun satte egne behov til side i forhold til seg sjøl, sa aldri et vondt ord om andre og aksepterte alle sine medmennesker som de var. Hennes toleranse kunne stå som et eksempel for oss alle. Sigrid var positiv til det meste.  

Gjestfrihet var en annen egenskap hos Sigrid – eller «Sigrid-mor», og rundt kjøkkenbordet til hun og Åge på «Stenvang» var det sjeldent tomt for kaffefræmen! Alltid vartet hun opp med traktement av alle slag, men det var nok i like stor grad den gode samtalen som fekk folk til å stanse i «Synnantevegen». Omsorgen og gjestfriheten var alltid stor- som for eksempel da Sigrid serverte mat til sine mange ooogjester: «Nå får dø klæme på og eta»! Ja, dette gjaldt også firbente. Det var ingen fare å væra hund når en besøkte «Stenvang». Da vanket det mye kos og godbiter.

 Mange helger ble også tilbrakt på hytta etter Gammelvegen i Atnbrua -  sammen med Åge, der gjester kom og gikk i ett sett! 

Etter hvert vart det barnebarn og oldebarn som nøt godt av hennes gode menneskelige egenskaper, og helt til det siste viste hun stor interesse og omsorg for de nye i slekta.

Mange vil huske Sigrid!

Henning B. Pedersen