Lars Otto Wollum har skrevet en artikkel til www.sollia.net der han spør om ikke Sollias bruksberettigede gårdeiere bør diskutere og forberede innspill til regjeringsutvalget som skal foreslå forenklinger av dagens svært komplekse lovverk for statsallmenningene.

Her følger hans syn og innspill, hvor han reiser problemstillinger og kaster noen brannfakler, og samtidig gjengir gamle notater til en artikkel om hva bruksrettighetene fra gammelt av omfattet i Sollias Ringebuallmenninger. Han noterte ned dette fra gammelt folk i 1963, for 52 år siden.

Hvem har bruksrettighetene og hvem skal styre allmenningsbruken? Viktig lovutvalg for Sollias bruksberettigede gårder

Som nettavisen www.sollia.net tidligere har varslet leserne om, oppnevner Regjeringen nå et ekspertutvalg som innen to år skal levere forslag til forenkling av lovverket for statsallmenningene og ikke minst de lover og tallrike forordninger som disse administreres etter i senere år.

Dette er på høy tid. Lovverket skulle vært ryddet opp i for lengst. De mange og komplekse lover, forordninger, forskrifter, forvaltningsregler, saksbehandlingsforskrifter, påbud, forbud og andre regelverk som regulerer utmarksbruken i dag, og like mange forvaltningsorganer til dels konkurrerende, har til sist skapt et forvirrende sammensurium for oss vanlige mennesker. Det skyldes etter mitt syn at en serie forskjellige direktorater og andre ikke-folkevalgte organer i årevis har fått fritt spillerom til å pepre lokalsamfunnene uimotsagt med stadige forordninger og tilpasninger som passer staten, ikke de bruksberettigede, som faktisk eier bruksretten, en av våre aller eldste retter. Samlet er lovverkene så overveldende vanskelige å forstå og så omfattende, sprikende og forvirrende, at folks respekt og forståelse for loven er svekket.

Regjeringens nye lovutvalg skal ifølge mandatet (offentliggjort i november i fjor) undersøke om det er behov for, og hvis ja, foreslå en samlet ny lov for statsallmenningene, og administrasjonen av allmenningene, også i Sollia. Den nye samlede loven, sier mandatet, bør ta opp i seg og rydde opp i dagens tallrike og sprikende lover som regulerer ferdsel og bruksvirksomhet, samt kontrollfunksjoner, samtidig som gamle rettigheter skal bestå.

Mitt spørsmål er: har vi god nok oversikt over hva gamle rettigheter var?

Allerede mandatet (se linken for helheten) indikerer at de styringsorganene vi har og kjenner i dag; fjellstyret og allmenningstyret, kan bli slått sammen til ett nytt styre, med vesentlig mer lokal myndighet enn i dag. Fremtidige kommunesammenslåinger skal også tas høyde for i det forslag utvalget etter hvert legger frem til Stortingsbehandling.
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/lovutvalg-skal-gjennomga-fjelloven-og- statsallmenningsloven/id2462846/

Resultatet av dette forberedende lovarbeid som er på trappene, kommer som alle skjønner, i høyeste grad til å gjelde for de bruksberettigede i Sollia. Men det får også innvirkning for all fremtidig bruk, ferdsel og utnyttelse av fjellområdene i alle bygder og fjellområder.
Og for oss i Rondanes sørlige områder kan det etter mitt syn bli ekstra viktig å følge godt med. Fordi jeg tror vi bare har sett små krusninger hittil av konsekvenser som før eller senere vil gripe begrensende inn for oss lokalt som følge av det faktum at Norge har påtatt seg verdensarv-ansvaret fra FN med å forvalte den siste gjenlevende genetisk korrekte villrenstammen i Europa. Og alle i Sollia vet at denne renen beiter, trekker og kalver i vår nasjonalpark Rondane, og den som leser og tenker gjennom hva som står i underlaget for dette FN-ansvaret, kan bli betenkt1. Her er en link til NINA, tidligere gjengitt på
www.sollia.net http://www.sollia.net/filemanager/download_file/file/354823.pdf

Og samtidig er det for oss eldre som har opplevd og sett utviklingen, liten tvil om at staten gjennom flere tiår har tatt seg til rette på gamle bruksberettigedes bekostning, og stadig utvannet gårdenes gamle rettigheter, spesielt i fjellbygdene. Fjellbygdene har en demografisk svakhet fordi unge idealister lett kan spekulere i at gammelt folk ikke så lett kommer seg til å protestere mot alt det nye som foreslås i ungdommelig iver, eller av folk uten for mye historisk lokalkunnskap. Utvanningen gjelder etter mitt syn særlig jakt- og fiskerettene og enda mer den utsatte gamle retten til å bekjempe rovdyr som skader buskap i utmark.

De gårder i Sollia som ikke har egen skog og utmark, har ikke så mye annet av verdi å basere driften sin på enn allmennings- og bruksrettighetene. Det var denne retten de fikk fra 1700- tallet for å kunne klare seg i Sollia, noen fikk den etter direkte pålegg fra Rentekammeret i København (Finansdepartementet). Dette bør dagens unge sette seg inn i og prøve å forstå. Utvanningen som siden er skjedd, er ikke kommet fra Stortinget, men gjennom tallrike forordninger og forvaltningsvedtak fra direktoratene og Statskog SF, og deres forlengede armer, som fjellstyrer og fjellstyresamband. Her må det ryddes opp. Et direktorat er ikke folkevalgt, heller ikke Statskog SF, som i dag er overlatt alt for mye makt og innflytelse innenfor klart politiske saker som skulle vært stemt over, kanskje stanset lokalt. Jeg synes det er tankevekkende å lese om hva de gamle bruksrettighetene for Vuluvoldgårdene opprinnelig har vært i Ringebus gamle bygdeallmenninger - som laa till böigden - altså bygdeallmenninger i 1753, ikke statsallmenninger. Denne betegnelse ble bevisst sneket inn senere, dette med kongeallmenning var begrepet som dansk-norske konger ønsket innført for å kunne plukke penger av vanlige folk som brukte allmenningene. De brukte årlige formuer til sine kriger og annet dyrt som hoffet drev på med, og trenge uhorvelig med penger. Til sist solgte de mange allmenninger som de hevdet var sine, men neppe var det.

Det er mitt syn og fremfor alt mitt håp, at Sollias bruksberettigede i Setningen- og Atnedalallmenningen samt Sollia Fjellstyre, kommer sammen og diskuterer seg frem til innspill og forslag til lovutvalget som også ivaretar de bruksberettigedes interesser og gir dem innflytelse, ikke bare som i dag forfordeler staten og allmennheten. Jeg oppfordrer samtidig de av fjellstyremedlemmene og kommende styremedlemmer som føler de har begrenset innsikt i gamle rettigheter som Sollias 35 bruksberettigede gårder har2, til å lese seg opp og skaffe seg gode kunnskaper.

1 Veldig mye til dels sprikende innlegg og utredninger foreligger, ikke lett å finne en samlet god artikkel 2 28 gårder har gammel seterbruksrett

For allmenningen i Sollia er jeg av forskjellige årsaker skeptisk til at kommunestyrer skal oppnevne fjellstyremedlemmer, også fremover. Mer enn politikere trengs fagkunnskap og ekspertise, også juridisk, og folk med lang styreerfaring som vet å stå imot hardt press, som garantert vil komme fra allmennhetens mange pressgrupper. Sollia bør gi innspill til lovutvalget om betydningen av å bevare gamle rettigheter. Historikken må beherskes av kommende styremedlemmer, den er omfattende og temmelig kompleks for Setningen og Atnedalsallmenningen. Fordi allmenningen og tilhørende rettighetsregime er opparbeidet 200 år før Ringebu/Sollias allmenninger kom under Stor-Elvdal kommune og fordi bruksrettene våre er så gamle at de trolig for enkelte gårder går foran statens senere erobrede rettigheter, er det viktig å kunne stoffet. Med tanke på senere kommunesammenslåinger, som før eller siden kommer enten vi liker det eller ei, må Sollia passe på som en smed slik at ikke de gamle allmenningsrettigheter blir ytterligere uthulet, forringet og skamfert i de politiske prosesser med velkjente konsensus-knep og partipolitiske hestehandler. Med et politisk valgt fjellstyre blir det lett til at allmennhetens interesser presses frem og igjennom, på bekostning av de bruksberettigede og at f.eks. turistbedrifter og deres egeninteresser vil stemme for bruksvirksomhet som kan skaffe dem selv høyest mulige økonomiske inntekter fra turisme og salgsvirksomheten i allmenningene, uten hensyn til gammel bruk og bærekraften. Et vitnesbyrd om dette er at fiskekort og jaktkort i dag selges i Sollia over en lav sko, tilsynelatende med begrenset hensyn til viltets og fiskens bærekraft, og småviltjakten er nå så godt som ødelagt. Vi opplever utskutte stamfuglbestander, til overmål pågår stadig ennå skadelig vinterjakt, som snarest må opphøre. Og vi har til slutt fått et fjellstyre som gir publikum latterlige såkalte «bag limits» på en stakkars fattig rype pr. dag! Det er en skam! Hvem vil jakte et slikt sted? Fredning i flere år er nå eneste redningen i Sollias små jaktarealer. Dagens flåjakt med konsentrasjon av alt for mange godt opplærte hunder, alt for mange geværer og alt for mange hagleskyttere som er superdyktige i forhold til før, skyter ned bestandene og holder på å ødelegge rypejakten i våre allmenningsområder. Jeg håper det nye lovverket for statsallmenningene vil fjerne - eller i hvert fall dempe ned - passusen i paragraf 3 (fjelloven) om at fjellstyre skal arbeide for at allmenningen vert brukt på ein måte som fremjar næringslivet i bygda. Dette må presiseres så det ikke går bokstavelig talt på livet løs for viltet og fisken. I Sollia hvor turisme snart er eneste inntektsmulighet for annet næringsliv enn de større gårdene og snekkerne, blir politisk oppnevnte fjellstyrer da lett bukken og havresekken. Intet fjellstyre ser ut til å ville ta initiativ og ekstra grep for å få bukt med mye større bestander enn før av eggrøverne kråke og ravn, fremmedfuglen måker som i hundrevis dundrer inn over fjellvannene våre, og dusinvis av mink som forsyner seg daglig av fisk, rypeegg og kyllinger. Jeg mener Sollias fjellstyre må engasjere seg hardere med å opprettholde bestandene av fisken og viltet, og drive skjøtsel slik som før. I stedet for å overlate f.eks gårdenes rettighet garnfiske til enhver nordmann som vil betale, bør det igjen, som i min ungdomstid, arrangeres et dugnadfiske hvor rettighetshavere pålegges å fiske organisert med mange garn for å ta ut småfisk eller få bukt med ørekyte og annet ugress som ødelegger bestandene. Bare med fortsatt høye bestander av fisk og vilt vil Sollia i fremtiden fortsatt bli et attraktivt og konkurransedyktig høyfjellsområde også for turisme. Men det er ikke en menneskerett at alle som ønsker det skal få jakte og fiske i statsallmenningene, der mange gamle gårder har urgamle rettigheter som faktisk går foran statens retter. Til dette bildet hører med at der hvor private eiere i våre nærområder selv forvalter småviltjakten og sterkt begrenser antall hunder og geværer, er det fortsatt mye rype. Der staten forvalter, er bestandene tilsynelatende snart nedskutt. Dette må etter mitt syn komme av noe som gjøres feil der statens organer forvalter og bestemmer. Jeg mener det har vært jaktet for hardt,
les: solgt for mange jaktkort av økonomiske årsaker.
Nå er fredning eneste utvei. Jeg anser meg godt pålest og oppdatert om naturlige svingninger og annet som påvirker rypebestandene i Sør-Norges høyfjell, jeg har gått 25 år på jakt sammen med flere av de beste fagpersoner som finnes i dette forskermiljøet i Norge.

Nedenfor finnes mitt innspill om historiske rettigheter som kanskje kan være verdt å lese for interesserte i Sollia og ellers.

Til et historieprosjekt jeg da forberedte, noterte jeg ca. 1963 ned bruksrettene som bestefar Ole Wollum (1887-1974) nevnte etter gjennomgang med sin venn fra Venabygd, Einar Hovdhaugen (1908-1996). De var ikke få, men kan likevel ha vært enda flere enn dem jeg da fikk skrevet ned. Ole Wollum interesserte seg mye for slike forhold, og stortingsmann Einar Hovdhaugen hadde dype og brede kunnskaper om gamle tiders forhold i Ringebu som Sollia tilhørte i nesten 200 år, samt spesielt om Venabygd og naboen Fron. Han skrev flere bøker om kultur- og lokalhistoriske tema og var mye benyttet som sakkyndig, utreder og meddommer. Hovdhaugen vokste opp på Hovdhaugen i Venabygd og drev senere gården Venåsen i samme grendelag. Dette var en av de gårder hvor eieren ved skyldsettingen av Vuluvoldgårdene 21. juni 1767 i Sollia var tilsagt å møte av sorenskriveren og fogden sammen med andre som hadde påberopt seg hevdede Vuluvoldrettigheter. Gårdeieren på Venåsen møtte selv denne dagen og deltok i befaringene og rettsforhandlingene som fant sted på Vuluvoldene.

Hva bruksrettene for Vuluvoldgårdene omfattet fra gammel tid i Sollias Ringebuallmenninger

Gårdbruker Ole Wollum i Sollia (1887-1974) fortalte ca. 1963 til sønnesønnen Lars Otto Wollum, at han og Einar Hovdhaugen fra Venabygd, stortingsmann og kulturhistoriker, en gang i 1955 eller 1956 hadde satt seg ned og oppsummert de bruksrettigheter Vuluvoldgårdene hadde fra gammelt av i de allmenninger som lå til bygden Ringebu, under Søndre Gudbrandsdal Fogderi, hvor Vuluvoldgårdene i Sollia var ryddet fra 1753 og senere skyldsatt. Ole Wollum hadde søkt sin venn Einar Hovdhaugens hjelp3 til å kartlegge dem fordi han mente Høyesterettsdommen i 1943 hvor gårder i Ringebu ble tilkjent fortsatte bruksretter i Sollia, også da måtte gjelde andre veien. Høyesterettsdommen slo fast – enkelt oppsummert - at gamle bruksrettigheter ikke tapes, selv uten jevnlig bruk gjennom lange tider. Høyesterett avsa til overmål denne dommen to ganger, først under okkupasjonsårene og så ble den stadfestet av en ny Høyesterett i 1952.

3 Einar Hovdhaugen var ungdomsvenn av Anna Rødalshaugen fra Ringebu som i tidlig ungdom ble godt kjent med folket på Hovdhaugen og Venåsen i Venabygd. Som voksen ble hun Sygard Gunstads faste seterbudeie, og Ole Wollums gårdshjelp, budeie og kokke i over 40 år på Østre Vuluvolden Nordre. Hovdhaugen besøkte henne og Ole på gården i Sollia mange somre

Forsiden av Skyldsettingsdokument for Østre og Vestre Vuluvolden 1767, Riksarkivet

Ole Wollum påpekte at Vuluvoldgårdene var ryddet i Ringebuallmenningene 1753, skylddelt/skattlagt 1767 og så kjøpt ut fra staten på auksjon i 1833 mens de fortsatt lå til bygden Ringebus allmenninger. Staten presiserer at salget skjer med alle gamle bruksrettigheter fra 1767 i usvekket behold, intet unntatt.

Det står i skyldsettingsdokumentene fra 1767 at bruksrettighetene for Vuluvoldgårdene skal være de samme som Ringebu/Venabygdgårdene da hadde i Ringebuallmenningene. Derfor mente Ole Wollum at også Vuluvoldgårdene etter Høyesterettsdommen i 1943 fortsatt måtte ha i behold de samme bruks- og allmenningsrettigheter i de daværende Ringebuallmenningene som hans gård hadde hatt fra 17674. Vuluvoldgårdene var, mente han, fra gammelt av Ringebugårder med gamle retter i behold, helt like retter som for de andre i Ringebu som ved Høyesterettsdommen i 1943 fikk seg tilkjent fortsatt bruksrett til Sollias senere utskilte allmenninger. Det må være likhet for loven, mente han.

Bruksrettene i Ringebus allmenninger for de gamle Vuluvoldgårdene i Sollia fra 1767 var ifølge det nedskrevne etter Ole Wollum og Einar Hovdhaugen, fra først av allmenne retter; senere ble de forsterket som selvstendige retter og andre særretter.

4 Ringebuallmenningene fra 1767 hadde mye større utstrekning enn i 1943 og 1952

Vuluvoldgårdene fotografert for 95 år siden våren 1921 av John L. Wollum mens han var hjemme på besøk fra USA, dit han emigrerte i 1903 og senere var bosatt. Foto ©fam. Wollum

Østre Vuluvoldgårdene sett fra Saghusegga 1958 - for 58 år siden. Foto: John Wollum©

De allmenne bruksretter for Vuluvoldgårdene i de allmenninger som lå til bygden og som Ringebugårder brukte fra gammelt, omfattet retten til opphold i og fri ferdsel for gårdens folk og innleide hjelp over allmenningenes grunn og vannveier, fiske, jakt og fangst, beiteutnyttelser, høsting av flere slags dyrefor, uttak av tømmerskog til hustømmer og annet trevirke, samt sten og sand til byggematerialer til gårdenes vedlikehold og drift.

De spesifikke bruksrettene Vuluvoldene fikk i 1767 skulle være - in communione – det vil si i fellesskap med og de samme som odelsgårder i Venabygd opplyste om under skylddelingen i 1767 at de hadde i Ringebuallmenningene og som de sa var blitt hevdet gjennom eldgammel bruk på Vuluvoldene og i Vuludalsområdet.

Det var hestebeite, bruk av utslåtter og annen forhøsting, neverflekking og løvtaking, samt fiskerier i vassdraget med not, ruser, rev, garn og faststående redskap, jakt og fangst i dyregraver og andre typer dyregildrer, samt med sakser, feller og børse. Til utøvelsen av disse retter hadde de gamle gårder latt bygge buer, høyløer og båthus, noen steder ved Vuluvoldene kanskje for så lenge siden som før svartedauden.

Alle bruksrettigheter var knyttet til gårdene og dens brukere og eiere til enhver tid, og utgjorde for gårdene «tilliggende herligheter», senere benevnt på nynorsk som lunnende. Lunnende eller tilliggende herligheter omfattet all bruk av eiendommer og allmenninger og alle fordeler som var økonomisk viktige for gårdenes oppehold og drift, inkludert seter og tilliggende slåtteland.

Slåttemarka for Vuluvoldgårdene hadde stor utstrekning og særlig stor økonomisk betydning. Høsting fra og bruken av utmarka, hadde fra første dag langt større økonomisk verdi for nyrydderne på Vuluvoldene enn foret fra de første, beskjedne gårdsjordene rundt husene. I dokumenter fra 1767 skriver sorenskriveren - og fogden innberetter senere - at fordi korn ikke kan dyrkes fordi det fryser, så må gårdene som er blitt etablert for frakteferdseleen til Røros, derfor baseres på fedrift og husdyrproduksjon. To tredjedeler av dyreforet på Østre Vuluvolden høstes allerede i utmarka, innberetter fogden i sin årsrapport til amtmannen.

Slåttene og løv- og bedt-markene som Vuluvoldgårdene brukte sammenhengende i 200 år5 lå på begge bredder av Vulua fra nordenden av Setningsjøen og helt inn til snaufjellet ved Skjærbekken inne i Vuludalen. Gårdene hadde også slåtter i Hamnbekkfløyet i Sollifjellet og oppover til Motjønna langs Bjørosbekken som renner ut i Langtjønna i nordvest. Den oppmerkede slåttemark på sør- og nordsiden langs Vulua, regnet fra Bjønndalen og innover til snaufjellet, er anslagsvis 700 til 1000 mål på hver side, kanskje av enda videre utstrekning. Slåttene var godt merket fra gammel tid, og omtaltes i dokumenter som «opparbeidet» og «ryddet». Slåttene ble igjen skyldsatt med egne grensemerker under delingsforretningen av Østre Vuluvolden den 25. juli 1850. Gårdens grunn og utslåtter samt seterbol og alle tilliggende herligheter og rettigheter, ble da delt mellom to brødre i to nøyaktig like deler, som verdimessige skulle fremstå som helt like med opprinnelige, gamle rettigheter beholdt. Denne skyldsettingen med de nye grenselinjene referert, er tinglyst 25. juli 1851.

5 Sikre kilder på at det ble satt poteter i Bjønndalens bratte sørhelling ned mot Vulua i 1955 og 1956, muligens også senere enn 1960, mente Aasmund Wollum


Til v Åsm. Wollum foran Østre Nordres risløe ved Bjønndalen 1966.

Til h Merkesten Østre Nordres slåttemark

Åsmund Wollum og Edvard K. Barth oppmonterte ca. 1968 rovfuglsaks for fotografering på de gamle trepålene som på 1960-tallet ennå sto oppreist på rovfuglhaugene innenfor Nårbusletta mot Brennflyet og Svabu i den gamle Ringebu- allmenningen Setningen. Mildrid Wollum (1916-2003) fortalte at hun som 8-åring (1925) var med bestefaren Peder Tangen fra Enden og «vekkjet» saksene her, dvs. sjekket om det satt hauker eller annen fanget rovfugl i dem. Peder tok mange rovfugler i slike feller, mintes Mildrid. Pålen på bildet er oppbevart på Norsk Skogmuseum, Elverum, hvor den var utstilt en rekke år. Foto E.K.Barth

o bruksrettene ble tildelt Vuluvoldgårdene ved skyldsettingen i 1767 av sorenskriver Rasmus Nyegaard etter beslutning av Rentekammeret i København, etter 14 års nyrydding med rydningsseddel gitt 1753, av fogd Johann Adolf Pram, Fron

o året etter ble bruksrettene for Vuluvoldgårdene forsterket og utvidet gjennom en særrett på selvstendig rettsgrunnlag etter Amtmannens fredlysning fra 18. juni 1768 av området mellom elvene Snødøla og Vulua inn til en linje trukket fra Trongen i Svabu over fjellet Saukampen til merkestenen i Vuludalen6. Fredlysningen ble tinglyst på samme tinget. Rettigheter med selvstendig rettsgrunnlag gjelder ved siden av og uavhengig av loven og består over tid uansett om forordninger og lovene som senere regulerer dem, skulle bli endret eller opphevet7

o bruksrett til eget gårdsbehov av hustømmer og byggematerialer til nybygg, vedlikehold og reparasjoner av alle slag, inkludert gjerdefang, bruer og klopper, herunder den eldgamle særretten til å flekke bark stegvis av trær på rot slik at kjerneveden i hustømmeret raskere blir formalmet mens treet ennå fortsetter å vokse

o bruksrett til å ta ved og annet brensel hjemme og på setra av bjørk, tørhæla8 og fet-ved (=gamle høye furustubber) osp, ener, selje og alt løvverk, samt tørrkvist og krattskog, samt rett til torvstrø9

o seterrett, med rett til oppdyrking og bruk av setervoll og med egen særlig beiterett fra seterrasten10; rett til å ta tømmerskog og virke også for bygging og

6 Originalen i Riksarkivet i Oslo. Fredlysningsdokumentet er gjengitt og omtalt i gamle dokumenter og referert i grunndokumentene til rettssakene på 1930-tallet og tidligere, som kulminerte med Høyesterettsbehandlingen i 1943 og endelig dom i 1952
7 Gjeterne i felægrene i Vuludalen og ved Ramshøgda opplyste i vitneavhør under rettsakene mellom Ringebu og Sollia at de var bedt om fra gårdbrukerne i Ringebu og Fron, om å unnlate å beite mellom elvene nedover til Vuluvoldgårdene fra en linje trukket fra Trongen i Svabu over Saukampen til grensestenen ved fylkesgrensen inne i Vuludalen. Dette fortalte også Ole Wollum at hans egne foreldre, samt gjeterne og gårdbrukerne han kjente i Ringebu, hadde sagt til ham flere ganger. Vuluvoldgårdene hadde stående beskjed fra Fron og Ringebu om å jage tilbake okser og andre beitedyr som man påtraff beitende i gårdenes fredlyste utmark og slåtter i Vuludalen og seterrasten, og slik tilbakejaging skjedde med sikkerhet tallrike ganger så sent som i 1950-årene, trolig også senere
8 dvs. døde furutrær (med tørr topp), oftest gamle og store, som kunne felles til ved eller grindstopler og gjerdefang når de hadde fått tørr topp. Tørhæla ble alltid tatt til ved og grindstolper av Åsmund Wollum i forfatterens ungdomstid.
9 Slovarpmyra ga torvstrø i over hundre år, senest ca 1902, opplyste Ole Wollum. Maskinen som i moderne tid ble benyttet til torvstrøproduksjon, sto senere i uthuset til Hans A. Brandt ved hans atelierhytte Skjærereiret på Slåbumoen. Kanskje var den innkjøpt av hans far, professor Kristian K.H. Brandt
10 Særrettighetene til seterbruken i allmenningen oppsto trolig ved at setrene som ble liggende i det fredlyste Vollkjølområdet etter Fredlysningsvedtaket 18.juni 1768, ble kjøpt ut fra Nårbu, Svenstad og Kvitro og overtatt ca. 1776, da Vuluvoldgårdene tok setrene i bruk
vedlikehold av seterhus, fjøs, løer, grinder, gjerder og risgjerder der og i utslåttene, samt rett til å bryte ener til koking av enerlåg og utvinning av enebærolje11.

o rett til fri ferdsel/transport med kjøreredskaper (hest, m/utrustninger) i allmenningene og langs dens stier, veier, vann, elver og bruer, for gårdens folk og gårdens hjelpere under bruk og utøvelse av bruks- og allmenningsrettene

o retten til å leie ut beiteretten knyttet til gården og seterrasten12

o fiskerett i vassdragene13, jakt- og fangstrett til å skaffe mat, skinn, pelsverk og fjær, som også kunne selges og byttes i andre verdier. Retten gjaldt alt fiske og vilt, i fjell, i skog og vassdrag; med dyregraver, gildrer, feller, snarer, sakser og skytevåpen, samt retten til å bekjempe rovvilt og beskytte husdyr og buskap mot skadedyr14

o strandrett - en særrett fra strandbredden ut til midtpunktet i elver og vann og som ga Vuluvoldgårdene flere utvidede typer særbruksretter i elver og vann, som fløting, lagring av tømmervirke, tømmervelter og til fri ferdsel med båt og til å ha vanndrevet gårdskvern og sag15, retten til vanningsanlegg16 og til å drive vasshjulredskap; betegnet som retten til fri bruk av vann til lettelse av gårdens arbeid. Særretten omfattet fiske med garn, not, rev, line, samt lystring og ruser i brekker, elver, tjønner og sjøer, inkludert retten til å bygge naust til egen båt17.

o rett til utslåtter i all utmark også utenfor hemrasten, i skog, fjell og på myrer og til uttak av mose, løv, bar, stør, myr-storr og annet fôr som finntopp og bedt, samt til plukking av bær

o rett til flekking av never til taktekking og redskap18 samt taktorv

11 Mange seterbudeier sikret seg bondens tillatelse til å destillere enebærolje, som for budeia var en ekstrainntekt hun beholdt selv
12 Nårbusetra har på ett tidspunkt på 1800-tallet leid ut seter- og beiteretten til driftekarer med driftefe, Jfr Gunnar Tanks uorganiserte privatarkiv i Riksarkivet, Oslo

13 Ole Wollum fortalte at han og hans forfedre i generasjoner før hadde fisket i Finnsjøen, Setningsjøen, samt Atnsjøen og Atna nedover til Småtjønnbekken og i Setninga, Vulua gjennom hele Vuludalen og tjønnene i Stendalen og Voldalen, inkludert i fremre Vulutjønn, (der han selv fisket mange ganger sa han) og tjønnene ved Grøtørhøgda og på Hirisjøen på grunn av nært vennskap med eierne. Dette fremholdt også gamle Tosten Dalsegg på Fron at han visste, under en samtale under jakt og befaring inne i Vuludalen 1965 med Lars Otto Wollum og Åsmund Wollum. Dalsegg innvilget i alle år rypejaktkort med hund på Vulufjell, som innenbygdsboende til Åsmund og Lars Otto Wollum, også John Wollum. -Ja for døkk ha da gamle retter døkk i Vuludale, sa han ordrett den gang
14 I Sollia var ren og elg, rype og skogsfugl viktigst til mat og skinn og ga gode ekstrainntekter for mange
15 Demning og kvern i Vulua for Vuluvoldgårdene fra 1776
16 Vuluvoldgårdene brukte gamle oppdemte eller utgravde vannmagasiner og opparbeidede vanningskanaler utover jordene så sent som i 1902, (jfr. Vollsagadokumenter) noen kanaler og grøfter var i bruk fortsatt i 2016 17 Østre Vuluvoldens gamle båthus i tømmer ble fjernet fra Rundtjernhaugen av veivesenets veibyggere og ikke erstattet da nyveien kom i 1960-62
18bærekonter, kurver, ørsjer, kopper og fiskeskrukker ble ofte laget av bjørkenever, også andre redskaper og husholdningsartikler

o rett til uttak av natursten til muring av demninger og til grunnmur, peiser og piper og til fyllsten og muring og forbedring av kjøreveier, samt til sand og grus til gårdsbehov

o en i dag lite påaktet – men tidligere svært viktig særrett til å bøye og manipulere trær og grener – ofte langs vinterveien til mosefjellet, setra og slåttene - slik at emnene vokste i bend og krok for å bli velegnet som meier, riveskaft, gjøl til rep og annen redskap og ambod. Det var helligbrøde å ødelegge eller fjerne slike vekster som andre hadde sett seg ut og markert eller bundet opp til emner og virke. Retten gjaldt også utvekster på trær som kunne brukes til kopper, boller og ambod

o bruksretter til å hogge egnet trevirke for tjære-, jern- og kullvinne og til materialer for å bygge kjøreveier, buer og miler i disse sammenhenger