Når navn ikke brukes blir de glemt, og etter hvert blir de helt borte. I utstillingen og boka fra tømmerfløtingens historie i Atnavassdraget finner vi stedsnavnene Syvrinbua (side 74) og Kvennhusøra ved Finstad (side 92). Hvor lå Syvrinbua, og hva hadde ført til at noe omkring Syvrin (Severin) skulle knyttet til bua? Kvennhusøra ved Finstad er et navn som tidligere fløter Hans Toften (81) brukte under en samtale om fløting i Atna jeg hadde med ham før i år. Navnet forteller at det har stått ei kvenn i Finnsjøbekken som trolig var felles for de to Finstadgårdene og Setra. Så vet vi det.

Elvenavnet Atna har etter alt å dømme røtter fra før norrøn tid. Hvordan kan vi vite det? Fordi stedsnavn historisk sett nesten aldri blir borte eller blir vesentlig endret. De er egennavn som står støtt selv om språket endrer seg. Alle som har forsøkt å lære seg gammelnorsk vet at det er noe helt annet enn det vi snakker i Norge i dag. Om vi hadde hørt en viking snakke når han skulle krysse elva på ett av de gamle vadene, ville vi skjønt lite eller ingenting. Men stedene han snakket om ville vi straks kjent igjen: Atna, Grytdalen,Vulua.

For en del år siden skulle en haug i terrenget jevnes ut i en bygd i nærheten. Det viste seg å være en gravhaug med ”mye gammelt skrammel” som var ”i veien” for moderne drift. Et annet sted kom bulldozeren ned på eldgamle skjelletter (ukjent middelaldergravplass) i kvabbjorda. Bulldoserføreren skulle ha full betaling for timene han eventuelt måtte vente på kyndige folk. For småbrukeren var det for dyrt å vente. Bulldoseren fikk det hele raskt vekk i begge tilfellene.

Vi kan bli rystet over slike holdninger til viktige kulturminner. Navn er også kulturminner, men mange tenker ikke på navn som det. Men ulikt sverd og andre gjenstander i gravhauger er navnene i daglig bruk og knytter oss tett til historien hver eneste dag. Det er enten helt til noen bestemmer at Atnbrua (dokumentert på kart siden 1600-tallet)  ikke lenger skal stå på kartet, setter opp et skilt som Sollia i Ytterdalen (Vegvesenet), eller avslutter en mange hundre år gammel bruk av elva som fløtingen og dermed gjør slutt på kanskje flere tusen år gamle navn – det vil si usynlige kulturminner.

Kulturminner
Lov om stadnamn sier klart at stedsnavn er kulturminner – det gjelder i særlig grad for eldre/nedarva stedsnavn. Det er derfor stedsnavn også har vern. I dag ville nok både bulldozeføreren og oppdragsgiveren fått kulturmyndighetene på nakken, og antakelig fått en kraftig bot eller fengselsstraff for miljøkriminalitet. Men ingen får noen reaksjon for at navnet Syvrinbua eller Kvennhusøra blir borte. Men vår historie blir fattigere, og båndene til både mennesker og næringer før oss blir svekket.

 Ord og begreper knyttet til gamle arbeidsprosesser og onner
er på vei inn i glemselen. Noen ord forsvinner fordi fenomenet de beskriver forsvinner. Det gjelder for eksempel ord som spesielt blir brukt under fløting av tømmer. Ei lita ordliste i boka om atnafløtinga er gir noen eksempler. Ord knyttet til vinne, løvonne og mosetakst er andre eksempler.

Samle og synliggjøre
Da programkomiteen for Fossedagene valgte fløting som tema formulerte vi en ambisjon om å samle både synlige og usynlige kulturminner knyttet til Atnavassdraget for deretter å sette opp skilt/plakater med informasjon knyttet til sentrale steder i elva. Nå kommer utfordringen som å få dette gjort rent praktisk (ting tar tid) og dessuten penger til å dekke kostnader.

B.B.