Minneord

Johan M. Wallin er død nær 92 år gammel etter kort tids sykdom. Jeg ble kjent med Johan da han presenterte kulturen og vandrerlivet under arrangementet Fossedagene i Sollia for noen år siden. Jeg vil huske ham som en høyreist høvding som stolt stod fram som en av de fremste og mest respekterte for sitt folk.
Fred med hans gode minne.

Det var på Fossedagene 2013 at en av seniorene fra de reisendes rekker, tateren Johan M. Wallin, var til stede for å utnevne årets Fossegrim: Karl-Fant-etterkommerne Aage Alexandersen og Laila Karlsen Yrvum. Johan Wallin tilhørte den store Børe-slekten – den samme slekten som Magdalena Børesdatter, gift med Carl Johansen Rosenberg – Karl Fant, tilhørte. Slik ble det sluttet en ring da minnesteinen for ham ble avduket på fosselørdagen den gang.

- Jo, det er vandringsmann jeg er, sa Johan Wallin på telefon fra Bergen under forberedelsene til den store høstfesten i 2013.

Sollia.net bringer her på nytt hans fortelling fra et langt liv som reisende håndverker og selger.

 Johan så dagens lys en sommerdag i 1928 i Alvdal i Østerdalen - med masse krøller og blå øyne, ifølge hans mor. Johan ble et "bonusbarn" som tidlig måtte være med "Far" på handel og hjelpe til med å bære blekktøy.

 Tre år gammel gikk turen til Vik i Sogn. Der gikk handelsturene med båt fra innerst til ytterst i Sognefjorden, og det var langt, da den er Norges lengste fjord, 20 mil lang. Johan husket at dagene ble lange for en liten 5-åring, og at mang en tåre ble felt.

- Vandriar traff vi på rundt hvert nes, fortalte han.

- Som 6-åring fikk Johan min egen Unica-koffert, med blonder, strikk og såpe. Da ble han med Roland Ross til Balestrand på handel. Salget gikk strålende, så da var det en stolt 6-åring som kunne levere gevinsten til mor.

- På hans første skoledag i 1935 i Vik, spurte hans mor hva han ønsket seg. Svaret kom raskt; det var risengrynssuppe med rosiner. Det var en smak Johan elsket og kunne frembringe når han så ønsket selv i høy alder.

- Som 8-10 åring ble han sendt rundt med blekktø for å bytte til seg kjøtt og flesk. Uansett vær måtte de ut, om snøen gikk dem til knærne spilte ingen rolle. Ut å handle måtte de, mat måtte de ha.

- Så kom krigen, og i 1942 gikk ferden til Veland i Lindås utenfor Bergen. Taterne måtte gjemme seg for tyskerne, da de skulle utryddes. Det var ingen lett tid, nei.

- Så, etter krigen var Johan blitt 16-17 år, og da ble det andre turer. Da reiste han med Waldemar Torp, som siden ble hans svoger. Disse turene foregikk fra Valdres og oppover i landet. Da solgte vi tepper og duker. Beina våre ble flittig brukt da avstandene var store mellom husene.

- Utferdstrangen meldte seg, så da ble det at Johan tok over til Sverige. Da bestod handelen av blokker og fyllepenn-sett. Han husket godt at de da måtte ha pass for å komme inn i Sverige. Et annet utslag av utferdstrangen var tiden til sjøs.

- Vandriar traff vi på overalt, fortalte Johan. Kan trygt si at han ble godt mottatt hvor han enn kom. Det ble som oftest sang og en liten "pi" rundt bålet om kvelden. Det ble mange gode minner fra en svunnen tid sammen med andre vandrier.

- Så ble det en tid i militæret, i 1948 i Flyvåpnet på Sola.

- Etter den tid ble det båtliv med takrenner og handel langs kysten. Som den urolige sjelen Johan var, ble det å reise landet rundt fra Kristiansand i sør til Trondheim i nord. Det ble lagd mange voks-roser på forskjellige pensjonater i den tiden. Kreative var vi i alle fall. På reisene traff de den gang bestandig på folket sitt, og Johan var glad for at han hadde fått oppleve og bli kjent med alle disse vandriene på sine reiser, og taterne knyttet varige bånd seg imellom på disse turene. Anleggsarbeid med feisel og bor er også blant erfaringene.

- Tidene begynte å forandre seg, fortalte Jpohan, og det ble litt lettere etter hvert. Han fikk kjøpt en gammel bil, da ble jo børa lettere å få med seg.

- I 2013 da Johan var gjest under Fossedagene, sa han at alderen jo hadde innhentet ham i en alder av nesten 85 år, og at det hadde satt sine spor. Men som den stolte tater jeg er, sa Johan, har jeg ikke behøvd verken båt eller hest for å være vandri, for det er jeg født som og det ligger i blodet vårt. Jeg har vært så heldig å ha fått ti barn, så jeg får håpe at de tar arven med seg på sin vandring.

- Johan lagde fortsatt en og annen ting, nok til at det ble en liten handel dann og vann, ikke for å bli rik, men for kosens skyld. Han hadde dermed ikke lagt inn årene ennå, og det ble handel når han kom til Fossedagene: kniver, blikktøy og hestesvepe.

- Johan Wallin satte umåtelig stor pris på å blir så høyt respektert, også som etterkommer etter Karl Fant, at han ble betrodd oppgaven å utnevne årets Fossegrim under arrangementet i Sollia og overvære at det ble reist en minnetavle over den store spillemannen.

Sollia.net skal legge til at Børe-Ola hadde en tilsvarende status og respekt hos lokalbefolkningen langs Sognefjorden og i Vik i Sogn, som Stor-Johan hadde det i Solør og Stor-Karl i Fjellregionen.

BB