Lett mat

Før, når fløterne hadde med niste fra starten ved Atnbrua til neste utnistingsdag på Storbekkmoen, og derfra skulle ha nok niste i sekken til Atna var utfløtt, gjaldt det å pakke klokt. Når maten dessuten skulle bæres på ryggen og holde seg god, stilte det ytterligere krav til valg. Vi skal heller ikke glemme at det var sterkt begrenset hva som kunne være aktuelt, dels fordi utvalget var begrenset og dels at det av økonomiske grunner helst måtte være produkter fra egen produksjon eller av det som var å få kjøpt på butikken. Også på dette området skjedde det en rivende utvikling i fløtingens siste hundreår, sammenliknet med de to første hundreåra. Men det er noen grunnleggende forutsetninger som har vært gyldige hele tiden.

Fløting er et arbeid som er fysisk tungt, samtidig som arbeid i kaldt vann fører til stort varmetap så lenge fløteren er i vannet. I tillegg kreves det ekstra produksjon av kroppsvarme for å tørke våte arbeidsklær på kroppen.

Ved planleggingen av mengde var det nødvendig å beregne at hver etappe kunne vare omkring to uker. Den enkelte fløter måtte derfor ha nok mat for to uker i konten, senere i sekken.

Videre må maten inneholde alle de nødvendige næringsstoffene, være lagringsdyktig og samtidig være så lett som mulig. Langvarig tungt fysisk arbeid i lave temperaturer gjør at kroppen hovedsakelig forbrenner fett.  Frithjof Nansen lærte på turen over Grønland og senere polarekspedisjoner at det var viktig med fet mat.

Fettrik mat har også den fordelen at en trenger færre kilogram proviant å bære på ryggen. Det betyr at med mer mjølbasert kost vil en trenge større mengder av en proviant med mer karbohydrater i forhold til fett, og behovet for drikke vil da også være større.

Flesk var en matvare alle fløterne hadde med, sideflesk til varmmat og speket skinke eller svinenakke til tørrmat. Det var dessuten speket kjøtt hos mange, enten av sau, storfe eller vilt. All spekemat fra høstslaktingen eller jakten var passe moden når fløtinga begynte. I butikken på Uti var det dessuten amerikansk flesk å få kjøpt over disk, en populær vare hos skogsarbeidere uten eget bruk.

Tidlig på 1900-tallet ble en del arbeidsfolk inspirert av polarekspedisjonene og kjøpte pemmikan, ofte fra Thornes Preserving i Moss, som var å få på butikker i Sollia. Noen koner som ville spare kontantutleggene til andre varer, lagte egen pemmikan av ulike fettyper, men helst fra margben, tørket potet, malte grønne erter (har alltid vært en billig matvare), noe mjøl, havregryn og finkarvet, tørket kjøtt fra slaktinga høsten før (kanskje lurte de i ett og annet ellers også). Etter at hermetisk turistproviant kom i handelen ble det en foretrukket fløterproviant også, holdbar, praktisk å bære med seg og næringsrik. Sekken kunne tåle en full dukkert uten at maten tok skade – det var verre med flatbrød. Med overnatting i bu kunne en før i tida lage seg varm mat over ilden på ljøren og senere på koieovnen. På Fosseedagen 3. september blir det munk – trolig den mest vanlige middagsretten blant skogsarbeidere og fløtere -  å få kjøpt.

Kanskje ble det snakket om kosthold for skogsarbeidere og fløtere i Sollia da datidas ernæringsekspert, professor Sophus Torup (1861-1937) fra Kristiania var på sommerferie på Uti.

Foruten flesk var margarin eller smør, flatbrød, og/eller lefse, gubbost, pultost, prim og gammelost nokså fast meny for de fleste. Kaffe og sukkerbiter lå trygt forvart i hver sin vasstette kont eller blikkflaske.  I senere år ble havregryn mer vanlig ettersom den kunne kokes som grøt eller røres ut i vann og spises kald. Mange bar med seg et spann med tettmelk eller surmelk til å kunne spise mer variert. Unge fløtere gjorde store øyne da Agnar Enoksen etter harde økter knekket skallet og svelget rå egg da matkvila kom – det var vel helst kort tid etter utnistingsdagen ved Atnbrua eller på Mogrenda.

 I de senere åra da folk kunne trafikkere med bil tok kostholdet helt av. Det var vel nærmest uhørt før i tida at en kunne meske seg med sirupstynnkake ved kvilvarmen, men Brynhild Næsset sendt daglig solide stabler med ektemannen Helge de siste åra han var med som fløter. Slik ble hver kvile en fest.

Lett mat står det i overskriften – ikke i kaloriinnhold, men i vekt.

B.B.