”På vegne av den norske stat ber jeg om unnskyldning for behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen.” Dette sa daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsen i august 2013, 68 år etter at krigen var slutt!

Ekspeidisjonsjef Kjersti C. Klæboe i Forsvarsdepartementet
fremhevet innsatset til norske krigsseilere da hun åpnet
utstillingen i Fossehuset forrige onsdag.
Stortingspresident Olemic Thommessen kom ikke direkte inn på krigsseilerne i sin tale på Fossedagen 2015, men han favnet alle som urettmessig led urett enten fra offentlig myndighet eller personer.

 

Historien om våre krigsseilere er en rystende fortelling om et samfunn som ikke var godt nok forberedt på å ta vare på noen av sine største krigshelter. ”På vegne av den norske stat ber jeg om unnskyldning for behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen,” sa altså forsvarsministeren.

 Krigen hadde en høy pris. Av omkring 35 000 seilende sjøfolk i krigens farvann, omkom nær 4500. Ingen andre grupper som var påvirket av krigen, led så store tap. Likevel fikk de ikke den anerkjennelsen de fortjente. Krigsseilerne, de som seilte på norske handelsskip under andre verdenskrig, regnes som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over Tyskland. Gunnar Sønsteby uttalte at «krigsseilerne var de eneste nordmennene som gjorde en innsats av betydning for krigens varighet».

 Før krigen brøt ut hadde Norge en av verdens største og mest moderne handelsflåter. Bare USA, Storbritannia og Japans flåter var større. Totalt hadde Norge en flåte på over 1000 fartøyer. Norske handelsskip fraktet drivstoff, krigsmateriell og andre varer over Atlanterhavet, Middelhavet, Indiahavet og Stillehavet.

 Forholdene var ekstremt vanskelige. Krigsseilerne møtte store psykiske påkjenninger. Trusselen om angrep fra fiendtlige bombefly, torpedobåter og ubåter var konstant. Samtidig var de langt på vei forhindret fra kontakten med kjente og kjære hjemme i Norge. Den britiske admiralen Dickens sa det slik i BBC i 1941: «Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåte kunne vi like godt be Hitler om hans betingelser.» Uten våre krigsseilere - uten deres mot og offervilje - ville neppe Storbritania ha klart å stå i mot de tyske offensivene tidlig i krigens faser.

 Rendølen Tormod Rugsveen skrev av seg marerittene gjennom beretninger av selvopplevde seilaser (Norge takker deg – en krigsseilers beretning(1985)). Bibliotekene har bøkene. Slaget om Atlanteren og de livsviktige forbindelseslinjene mellom Europa og USA og Canada ble holdt åpen, ga det håp. Hvis den ble stengt, ville britene enten ha måttet overgi seg eller blitt utsatt for beleiring og utsulting. Og det sto også om leveranser til Sovjetunionen som skulle sikre at Tyskland møtte hard motstand på østfronten.

 Gang på gang krysset norske sjøfolk Atlanterhavet vel vitende om risikoen. Norske krigsseilere var på alle verdenshav helt fram til Japans kapitulasjon sensommeren 1945. For mange var turen hjem for lang til å rekke fram til jubelscenene som preget vårt land i mai- og junidagene.

 Hva verre var, norske myndigheter og det politisk ledende parti overvåket og rapporterte sjøfolk med et politisk syn som var mer radikalt og samfunnskritisk enn det som kunne tåles. Den kalde etterkrigstiden var i gang. Mange sjøfolk ble kastet i land i utenlandske havner og omkom av nerver og alkohol som nervemedisin. For dem var forsvarsministerens unnskyldning for sent ute. Jon Michelet gir krigsseilerne en varig fortelling. Om kort tid lanseres den første boken om ”Slaget om Atlanterhaver 1939-45 og de norske krigsseilerne”, skrevet av en kanadier og en nordmann.

 I dag vet vi at gjensynet med hjem og familie er av avgjørende betydning for om senskader utvikles. Den kunnskapen manglet den gangen. Det gjør vondt å tenke på at i tillegg til påkjenningene våre krigsseilere ble utsatt for, skulle de oppleve å kjempe seg gjennom administrative hindre for å få stemmerett, bolig, jobb og rasjoneringskort – ja, i mange tilfeller om å få komme tilbake til Norge i det hele tatt. Frykten for kommunistiske sympatier satt hardt i ledende politikere i Arbeiderpartiet. Og verst av alt: Tilsynelatende var det få eller ingen hjemme som visste noe om handelsflåtens innsats og betydning for krigens utfall.

 Siden fulgte en lang og nedverdigende kamp for å få hevet krigsskadepensjon. Legestanden var ikke i frontlinjen for sjøfolkene. De fleste lot til å være friske. De psykiske senskadene var det få som forsto noe av. I møtet med en labyrint av lover og paragrafer, er det ikke til å undres over at mange simpelthen ga opp. Takket være et utrettelig engasjement av enkeltpersoner, vant krigsseilerne omsider fram. Da hadde det gått nesten 25 år siden krigens slutt.

 Til tross for sine opplevelser, greide de fleste krigsseilere overgangen til fredstid overraskende godt. Mange kom hjem og ble en ressurs for samfunnet. Det var en praktisk anlagt yrkesgruppe med stor tilpasningsdyktighet. Skadene mange bar på ble heller ikke synlige før mange år etter at krigen var over.

 At vi som samfunn ikke evnet å gi krigsseilerne heder og anerkjennelse umiddelbart etter krigen, gjorde at mange følte seg sveket og ydmyket. I dag vet vi at dette bidro til at mange krigsseilere utviklet psykiske senskader og etter hvert ble arbeidsuføre.

 

Det ble en stor skamplett i norsk etterkrigshistorie.

 BB