Kornband og nek i Sollia

Det er vel ingen som ikke vet hvordan et nek ser ut – ja, nek i egenskap av kornband, altså. (At det kan være andre betydninger av nek vet vi også!). Det er vel derimot ikke mange av Sollia.nets lesere som selv har skåret korn med skjørø (sigd), surret bunten av strå med halm akkurat så lang at den gikk rundt bunten og ble et kornbånd - før det så ble satt på staur til tørk. Kornstauren var spiss i begge ender i motsetning til hesjestauren som var spiss i bare ene enden.  Det tørkede kornbåndet ble brakt i hus på kornlåven og lagt luftig for en siste tørk før tresking. Treskingen foregikk på treskelåven med sliu. Tungt korn og fjonlette anger ble skilt ved kasting, før kornet ble såldet og brakt til kornkista på stabburet.

 Sollia som kornbygd?

Sollia var aldri noen kornbygd. Hele bygda var utsatt for frost, men det sies at kornet stort sett ble modent på små åkerlapper i de beste solbakkene. Det er vel dokumenert at solliværingene fikk byttet til seg korn i Gudbrandsdalen mot særlig tjære og smikol. Ellers ble korn kjøpt for rede penger som for eksempel ble skaffet til veie gjennom skogbruket – noen solgte tømmer, andre slet med tømmeret fra trærne sto på rot til det ble sett vel avsted i Glomma om våren.

Kornet var viktig fordi det ga mel til grøt og flatbrød – de to viktigste fødeemnene ved siden av melkemat, fisk og kjøtt. Fordi kornet var å viktig er det knyttet endel ritualer til de ulike prosessene som hadde med kornet å gjøre. Mest kjent er kanskje at såingen skulle skje barhodet av respekt for grønet. I eldre tid var det dessuten et slags offer å sette opp et kornband på julestanga i skumringstimen når julen kom.  Kornbandet skulle stå til tjuendedag jul og tas ned slik de ellers bar jula ut ellers også.  Kornet skulle være av beste sort, og helst skulle det være det siste man skar om høsten. Kornets historie er en egen historie verd.

 Julestang med nek

Prester på 1700-tallet så på skikken med julenek som hedensk – selv om to nek formet som et kors ble festet til stanga. De agiterte sterkt mot skikken og ga den merkelig nok ingen plass i de religiøse markeringene, enda så viktig kornet var for livsgrunnlaget. Kan de ha kjent til en tradisjon om at det opphøyde neket omring solsnu går tilbake til en førkristen ofringstid som et vinteroffer for det nye årets grøde?

Ennå kan det kanskje finnes noen eldgamle julestenger på låvetrev eller bortgjemt i et vognskjule eller under et stabbur. Det var en stang der det var festet en planke på tvers for å holde neket på plass, ja, for når det kom på stanga ble det ikke lenger kalt et kornband. Det sies ellers at skikken med nek på julestanga i julen tok slutt i de harde nødsåra på 1830- og 1840-tallet. Da var det så knapt med mat at det ble sammenliknet med nødsårene under napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet. I slike tider gjorde kornet bedre nytte for seg i grøtgryta.

Nek i dag

Noen få holdt kanskje skikken med nek i hevd, men i det omfang neket har i dag, er det trolig en fortjeneste som Lions Koppang skal ha æren for. Nå har medlemmene i Lions gjennom tiår etablert en tradisjon med å selge kornband til nek i Sollia. Men grunnen har nok tegnere og illustratører lagt gjennom de tallrike illustrasjonene til julefortellinger omkring midten av 1800-tallet og som motiv på julekort. Maleren Adolf Tiedemans telemarkstabbur med nek hører med til klassikerne i norsk malekunst. Sikkert er det iallfall at neket, småfuglene og julen hører sammen.

BB