Lars Otto Wollum har oversendt en kommentar til oppslag og innspill på sollia.net 20.juni 2016 om den trøstesløse gjengroingen som i økende grad skygger for utsikten langs Sollias veier.
- Legger ved et foto fra 1952 tatt fra bilveien nord for gården Slåbumoen i retning Nårbukletten og Endsetrene av mor, Mildrid Wollum, skriver Lars Otto-
Jeg oppfordrer folk i Sollia til å stanse opp og sjekke hva du ser fra samme punkt i 2016. Endsetrene er usynlige; omtrent som den hellige ånd, vi har lært den er der, men få har sett den.

Her er Lars Ottos kommentar:

Ingen vil ferdes gjennom en uspennende tunnel av grønt løv. Elendig utsikt yter vakre Sollia liten rettferdighet. Bare åpne, flotte landskap og vakre vyer, styrker turismen.

Gjengroing er et nasjonalt problem som først rammer lokalt. Der hvor nasjonale turistveier og -utsiktspunkter er anlagt, er krattskogen stedvis så tilvokst gjennom Sollia at mottiltak er saker modne nok og vel så det, for saklisten i kommunens næringsavdeling, fylkets næringskontor, hos Sollia fjellstyre og Statskog SF, samt for allmenningstyret. For Sollia er turismen et økonomisk ankerfeste. Mister vi attraktiviteten, er det ute med oss. Om det ikke er penger nok i kommunen til å etablere arbeidsplasser direkte, kan budsjettet kanskje anvendes til indirekte styrking av turistnæringen slik at ikke også disse jobber forsvinner?

Også organisert dugnad er en gammel, god tradisjonsform vi har hatt stor nytte av i Sollia. Opp gjennom hundreårene. Jeg minnes mange morsomme slike arbeidsdager fra mine barneår. Og jeg kjenner godt til at mange ildsjeler i Sollia har ytt og fortsatt yter stor dugnadsinnsats på en rekke områder, nevner særlig de tre samfunnshusene i bygda og skytterlagsinnsatsen som imponerende eksempler, for ikke å snakke om Fossedagene. I forhold til folketallet er Fossedagene et sensasjonsarrangement. Men gjengroingen har vi ikke gjort nok for å stanse, den bare fortsetter. En ubønnhørlig forverring, og vi må foreta oss langt mer før turister til sist mister interessen for oss. Da jeg ryddet elvebreddene i 2006-2007 langs øvre Vulua for å gi byggeplass for og utsyn til Barth-minnesmerket ved Vuluvoldene, lærte jeg hvor mye jobb dette er: Bjørkeleggene, omtrent armtykke, sto halvmeteren fra hverandre som store, sammengrodde tepper. Helt umulig å passere gjennom et slikt risgjerde, knapt nok for minken. Bare hvis jeg først kuttet 10-12 trær ved siden av hverandre og så gikk løs på floken med traktor og kjetting, klarte jeg å velte krattet overende. Det gikk med tre uker og 30 liter motorsagbensin. Og mange filer, stengrunnen krevde sitt av metallet.

I flere sammenhenger - på mange nettsider - har jeg merket meg at det er ment å skulle eksistere penger nasjonalt og i fylker og kommuner for å bekjempe gjengroingen og til å foredle kulturlandskapet. Disse sjanser må benyttes, og det må handles lokalt, i fylket og nasjonalt. Jeg ser gjerne at noen i Sollia med politisk innflytelse, og med murbrekkervilje til innsats, tar fatt på denne saken og driver den frem, og enda mer at noen yngre sambygdinger tar et initiativ til samarbeid og lokal dugnad.

Sommeren 2016 blir det etter sigende rekordstor ferietrafikk av nordmenn i Norge. Hvis de får skue og oppleve våre vakre, åpne landskap med daler, fjell og gårder, og kan reise hjem med dette på netthinnen, er sjansen langt større for at de kommer tilbake. Slik har det alltid vært, dit hvor det er vakkert, vender man gjerne tilbake.