Fløting i Atnbrufossen og på Finstadskjærene

Atnbrufossen var Knut Hamsuns nærmeste nabo både i Rødbygningen i Nordre Brænd, men i særdeleshet var Fossen nær Borgen hvor skrivestuen var.  Vi lar nobelpristakeren berette av sin opplevelse fra fløtingen som var et årvisst arbeid med store krefter i sving.

 Fra En vandrer spiller med sordin.

”Der nede på soppen stiger det rop opp til oss fra fløterne, de maser med å løse dette tømmer som har satt seg fast på berg og stener i elven. Stokk etter stokk kommer drivende ovenfra og slutter seg til de stokker som alt har stanset, soppen vokser, vokser, det kan legge seg et par hundre tømmertylfter på ett sted i elven. Men går alt godt kan fløterne løse dem igjen på rimelig tid. Går det galt kan også en ulykkelig fløter følge nedover fossen og ned i døden.

 Det var ti mann med båtshaker på soppen, alle mer eller mindre våte av å ha vært ”nedi”.

 Formannen utpeker den tømmerstokksom står for tur til å løses; men undertiden kan vi oppe fra broen merke at det er dissens i fløterlaget. Vi kan intet høre i denne larm, men vi ser det divideres om å løse en ganske annen stokk først, en erfaren fløter har gitt seg til å mukke.

 Jeg som kan hans språk synes å høre ham si seigt og sindig: det står på om vi ikke må ta den først! Ti par øyne kastes da på den nye stokk og følger dens løp inn i et sjorrede av andre stokker; blir det enighet slår ti båtshaker ned i den.

 I dette øyeblikk står båtshakene som strenger på en harpe ut fra stokken, det ropes av alle mann: hå! Det hales og stokken glir et stykke frem. Nytt tak, nytt rop og stokken glir atter et stykke frem. Det er som ti maurer om en kvist. Til slutt seiler stokken nedover fossen.

 Men det er stokker som er nesten uryggelige og dog kan det mang en gang være en slik stokk og ingen annen som først må løses. Fløterne deler seg da rundt om den og borer sine båtshaker ned i den hvorsomhelst den kommer tilsyne i sjorredet, noen haler, andre skyver på; er den tørr blir den overskvettet med vann for å gjøre den glatt.

 Og båtshakene står ikke lenger regelmessig som harpestrenger ut fra stokken, men ligger over den i alle retninger på kryss og tvers som en spindelvev.

 Iblant kan vi høre fløternes timannsrop dagen lang fra elven, bare avbrutt av måltidene, ja iblant kan vi høre det i mange dager i trekk. Så trenger plutselig en annen lyd til vårt øre, det høres øksehugg: en djevel av en stokk kan ha lagt seg så forkjært at den ikke kan hales ut og dog binder den hele soppen; da må den kappes. Det behøves ikke mange hugg, det umåtelige trykk som hviler på den knekker den snart, det mektige skjorrede gir seg og begynner å svinge.

 I dette øyeblikk holder alle fløterne inne og står bare og vokter seg: løsner den av soppen de står på må de være snare som katter og komme seg oppover til et sikrere sted. Deres arbeid huser hver dag og time sin fryktelige spenning, deres liv eller død avhenger av dem selv.”

B.B.
H.S.