Hans Nyhus, til daglig kalt Hans Snekker eller Hans Nybakk, var et begrep i Sollia da jeg var liten. Hans laget møbler og kjøkkeninnredning blant andre for nygifte, inkludert mor og far i 1943 da de flyttet til Slåbumoen. Han forsto at det var umulig dyrt for nygifte å skaffe seg møbler under krigen, og priset seg deretter. For mors kjøkkeninnredning hadde han tatt 5 kroner! Veldig solid arbeid gjorde han, mye av det han snekret varer ennå, kjøkkenskapene brukes fortsatt i gamle gårdshus på Østre Vuluvolden og på setra. Alt materiale i massiv malmfuru, så godt som uslitelig. Og intet av det Hans Snekker tappet, sammenlimte eller skrudde, går opp igjen.


I alle år som Oddvar Helgesen drev butikk, først i Uti og senere der den fortsatt ligger ved Atnbrua, møtte Hans Snekker opp og bar inn postsekken til Oddvar. Som en liten seremoni skjedde det. Hans var liten av vekst og postsekken nesten sopte ned i bakken når han slengte den over ryggen. Håndtering av postsekk og aviser var hans faste jobb. Og nåde den som forgrep seg og forsøkte å komme ham i forkjøpet! Jeg husker en gang en intetanende ny sjåfør på rutebilen fra Atna som bar inn sekken selv. Jeg var med bussen. Hans hadde heldigvis ikke sett dette soleklare brudd på lokal skikk og bruk, og Oddvar sa raskt med et smil: - Det er nok best jeg bærer ut att denne, hvilket han fortet seg å gjøre. Tremenning Bjørn Brænd som vokste opp i Uti og ofte traff Hans Snekker, forteller at til oppgaven hørte å brette alle avisene og gi dem til Oddvar som så skrev navn på etter listen posthuset hadde. Hans la kraft i brettestrøket og avisen fikk seg en nøyaktig brett midt på – nøyaktig som en snekker verdig, minnes Bjørn.

Hans Nybakk hadde tatt navn etter stua si, Nybakk, hvor han bodde og hadde snekkerverksted, men het egentlig Nyhus. Hans og alle søsknene John, Hanna og Kristian, var svært barnekjære. Bjørn Brænd sier de trælebarkede snekkerhendene hans var som myk silke hver gang han hjalp unger med praktiske ting. Første gang han hjalp Bjørn ut av en knipe var da han maktet å bøte med blikkbot Bjørns avbrukne ski. Det var i et annet tusenår enn dette.

Av og til var jeg med hjem etter skolen til Torgrim Næsset som bodde på "Gløtten" nedenfor Hans, og om høsten gjorde vi oss gjerne et ærend oppom Nybakk. Vi visste at Hans hadde verdens beste gulrøtter i en liten åker i hellinga nedenfor huset. Gulrøttene var de søteste og sprøeste jeg til dags dato har smakt. Vi fikk én hver. Bedet hadde den helt riktige blandingen av sand og jord, og Hans var mester i å tynne og luke.

Jeg kan selv aldri glemme Hans, blant annet av følgende episode:

Som barn var jeg ofte hos bestemor Gudrun Tangen Moen på "Bjørnstad", ikke langt unna der Hans bodde. Dit kom Hans Nybakk en vinterkveld like før jul. Snart ble det mye snakk om en skikjelke som bestemors mann fra annet ekteskap, Olbjørn Per Moen, hadde nylaget. Også han var flink med hendene.  – Har du kjælke du da? spurte Hans snekker meg. Nei, jeg har ingen, svarte jeg. Var bare 5 eller 6 år, det må ha vært vinteren 1952 eller 53. Det ble ikke sagt noe mer om dette.

 

Men få dager etter stoppet rutebilen i veien rett opp for huset på Slåbumoen hvor jeg vokste opp. Ut satte sjåføren en liten kjelke. Hans Snekker hadde, helt på eget initiativ, laget en meget for-seg-gjort kjelke til meg. Bolter og tapping mellom overdel og meier, fin i formen og solid. Sjelden har jeg vært så glad og stolt! Mor fikk – etter harde tak – overtalt ham til å ta 2 kroner for jobben! Selv om det ble sagt at Hans jobbet uvanlig raskt, må det ha tatt i hvert fall to dager med en slik kjelke; utsaging og tilhøvling av meier, boring av mange hull i spanter, tapping og sammenføyning med jernbolter, alt limt, tørket, sterkt og holdbart. Og alt for hånd naturligvis, dette var før elektrisiteten kom til vår fjellbygd.

Jeg har kjelken ennå, den har eldet seg grå og fin i farven.  Det gleder meg å tenke på at  beskjedne, lavmælte Hans Snekker kunne lage noe som etter 60 år fortsatt gleder oss hver jul. Han ville nok vært litt stolt over det.

Årsikkert tas kjelken frem lille julaften og stilles opp på hedersplass ved inngangsdøra på Østre Vuluvolden  - til glede for oss og til minne om og ære for Hans Snekker, som var så snill.

Lars Otto Wollum