Hun falt for en fløter
Anne Øvermoen (f 1804)  hadde som ung jente regelmessig tjeneste i Solligarden. Blant hennes gjøremål var kjøkkenarbeid, karding og spinning, veving, søm og reparasjon av arbeidsklær til skogsarbeiderne som var innleid til tømmerdriftene i solligardsskogene. Hun var eldstejente i søskenflokken på Øvermoen, og som de yngre, lærte hun også å arbeide med beredning av huder og skinn og forarbeide skinnfeller og bruke skinn til besetning på både festklær og arbeidstøy. Et par av brødrene ble navngjetne spillemenn, men de skal visstnok ha lært like mye av en tålmodig storesøster som av faren.

 Anne var en vakker jente, livat og glad i å danse. Hun sang og trallet gjerne til arbeidet. Ikke til å undres over at menn, ung som gammel, likte henne og gjerne ville ha henne.  Hun fikk dermed fem barn før hun ble gift, og kom på straff for det. Hun forsørget seg selv og barna ved å sy. Under soning av straffen sydde hun sekker av strie – i den tid en mye brukt emballasje. Anne fortalte gjerne fra sitt opphold med straff og sammenliknet med sin vanlige hverdag som fri. Hun hadde aldri hatt det så godt som på straff.

 Av barna var det bare den eldste som døde som barn, trekvart år gammel i 1830. Anne var da 25 år gammel. De fire siste ble gift og kom seg bra til i voksenlivet.

 Det var tømmerhoggeren og tømmerfløteren Ole Larsen fra Ospa i Venabygda som ble far til hennes første barn, Ole f 2. juli 1829 – d 1830. Ole var hogger enten på Storbekkmoen eller i Solligarden før han etter endt fløting gikk tilbake over fjellet til Venabygda.

 Anne ble sviktet av barnefaren, og ble mor med løsunge. Det gjorde ikke livet lettere for en ugift jente den gang.  Både gifte og ugifte menn siklet nok etter henne, og hun bar fram ytterligere fire barn med hver sin far. Hun oppdro og forsørget selv barna. Historien forteller ikke om under hvilke omstendigheter de øvrige barna ble unnfanget, men Ingen av fedrene kom på straff eller bidro økonomisk etter det man vet. Anne bodde på Øvermoen og i Ingridstua og arbeidet mye for Jon Engebretsen Sollien (1790-1867). Han mistet sitt eneste barn, Ragnil (1831-32) som han hadde i ugift stand med sin samboende husholder Berit fra Oppi. Kanskje forstod Jon bedre enn mange andre hvordan Anne Øvermoen hadde det etter å ha mistet et barn og ellers bli utsatt for folkesnakk og det som verre var. Jon Engebretsen Sollien ble i 1840 tildelt Borgerdådsmedaljen i sølv for «sin menneskekjærlige og i sjelden grad uegennyttige bestrebelser for å lindre nøden i sin hjembygd i de siste misvekstår».

BB

Redaksjonen etterlyser etterkommere av Anne Øvermoen. jo@sollia.net