Huldrestenen
Nå er det over 150 år sia Arne Garborg ble født, og mer enn 100 siden han gjestet Sollia. En gang skrev han ei hel bok med dikt om jenta Gislaug, men mor hennes kalt henne bare for Veslemøy. Folk i bygda kalte henne for Haugtussa, og det ble denne samlingen med kjent som.
I Haugtussa kan vi lese om hvordan Veslemøy, som pleide å gjete buskapen når den var på beite i utmarka, både så og trodde på tusser og troll, på huldra og draugen. Til og med katta trodd Veslemøy at var en omskapt prins.
Huldri or haug,
tuft og dverg og draug,
bøyg og bustetroll
bykser inn i koll;
lufsar i kring
lett som ingenting,
kravlar opp på kant og kiste;
lempar seg rom
midt i ståk og ljom,
dansar der i krå;
ingen kan det sjå;
gryte og kjel,
horn og tussespél
læt ein lått som ingen visste.
Vassdrope-klunk,
bekke-surl i jord,
vindgråt av vest,
båresus av nord,
kviskring i krå,
dùn av døyvde ord,
kvasl av lauv, som fell frå kviste ...
Sulle no, tulle no,
gråkall og gråkulle,
tulle no, sulle no,
svævd er sol;
humpe no, hoppe no,
gråtopp og gråtoppe,
hoppe no, humpe no,
hau! d’er jol.
Bummel,
bammel,
rokkedans og rammel,
mørkt frå berg til blåne.
Bammel,
bummel, rangedans og rummel,
sløkt er sol og måne.
BB
