Nå er det ikke hesten som er trekkraften i slåttonna eller tømmerskogen. Det gamle fellesskapet mellom hest og kjørekar er stort sett en saga blott. Heldige er de som har opplevd hesten i skjækene foran kjøredoningen – enten det var en slede på vei til vedskogen eller mosefjellet, foran lettskyssen eller høyvogna.

 Som regel fikk hestene en vel fortjent ferie etter våronna og før vinna skulle være sommerens intense arbeidsøkt. Da ble hestene sluppet fritt og ofte ble de ridd til fjells. Der oppe kunne de velge drag med svalende vind uten intens biting og stikking av knott, klegg, fluer og mygg slik det ofte var på innmarka hjemme. På fjellet var det bekkekulper og tjern til bading og svaling. Det var kort vei til seters og ei klype salt  - og kanskje en kjærlig klapp at kjente hender.

 Håvollen var en tid med lite kjøring og hestene hadde godt av et par –tre uker uten skoning og med frihet til å beite når det passet dem.

 For ungguttene var det godt å ha hest i fjellet. Det var lovlig ærend å se etter hestene. Da kunne de slenge grima over skuldra og ta etter. Kanskje var det ikke hestene som lokket, men budeiene på setrene, kanskje ikke budeiene i sin alminnelighet, men hun spesielle som en ellers bare kunne godblunke til.

 For fedre som ellers i året holdt et strengt øye med døtre og tjenestejenter, var setra som regel for langt unna til at oppsynet var der hele tiden. Derfor kan mange fortelle om romantikken på setrene.

 For hestene var sommerukene eller dagene til fjells en skikkelig hesteferie!

 BB