Fossehuset hadde søndag besøk av Helge Christie fra Hodalen i Tolga – ei fjellbygd ikke ulik Sollia.  Han engasjerte seg fra 1989 i arbeidet for å få et forutsigbart importvern for mat gjennom GATT-avtalen, og var imot norsk tilslutning til EU før avstemningen i 1994. Han sier klart ifra om at et importvern også i framtida er nødvendig for at det norske landbruket skal bestå med sine tradisjonelle verdier om kortreist og sunn mat.

 Helge Christie har skrevet 12 bøker om produksjon, handel og historie med mat som gjennomgående tema. Han er en av initiativtakerne til Rørosmeieriet og Matregion Røros, og arbeider nå som Meta-Coach, som skal gjøre det lettere for folk å skape den framtida de ønsker.

 Helge presenterte hovedlinjene i det han har funnet og dokumentert etter i 20 år å ha arbeidet med arkivstoff, annet kildetilfang og samtaler med folk i både vår region og andre steder. For eksempel reiste han til Nord-Thailand for å se på produktet surpølse der når han skrev bok om vår surpølse.

 Surpølse har sin sørgrense for utbredelse i Sollia, og finnes ellers bare i Røros-området ogNord-Østerdalen her i landet. For de som ikke kjenner retten lages den av særlig hodekjøttet fra slaktedyra blandet i en grøt av oppbløtt byggryn. Dette fantes på de aller fleste bord den gang det var hjemmeslakting om høsten og alt skulle gjøres om til matretter og tas vare på gjennom vinteren.

 Sollia med sin høyde over havet og solide innlandsklima er en del av fjellbygdlandbruket. Vårt klima og lokale forutsetninger bidrar til en særegen matkultur sett i forhold til norsk lavland og europeisk sammenheng. Finnmarksvidda, Rørosvidda og Fjellregionen er de kaldeste og mest marginale stedene for matproduksjon i Norge.

 Helge Christie gjorde greit rede for hvordan Rørostraktene har klart å bli lokalmat-hovedstaden i Norge.  Klimaet og landskapet er rammen for de fire store kildene til mat: fangstkulturen, samisk mat, jordbruksmat, og handelsmat. Vi har manglet korn, salt og sild, men til gjengjeld har vi hatt gras og beite for ku og sau, og produsert mjølk og kjøtt. En kort og intens sommer ga et seterbruk som det viktige stedet for matproduksjon. Det ble utviklet konserveringsmåter som ga lagringsmat for et helt år: ved syrning av mjølk, kjøtt og fisk med surpølse, skjørost og tjukkmjølk, og i tillegg rakfisk. Tørking, røking og speking er kjente måter helt til vår tid.

 Så vel for egen del som for reiselivets aktører er det å utvikle den lokale matkulturen av største viktighet. Vi kan kople lokal mat til verdensarvhistorie, økologisk produksjon og beviselig god helse gjennom høy levealder. Rendølene sa det slik: ” her dør vi ikke, vi bare tørker bort.” Bønder får dessuten bedre betalt for slik mat.

 
Markedet er der fordi folk flest er interessert i mat, historie, reiseliv og lokalsamfunn med ekte stolthet, raushet og skaperglede. Ja, det sa Helge Christie.

 

Sollia hører med til matregionen rundt Røros fordi vi var en viktig stasjon på veien for transport av mat til Røros, særlig av kornvarer fra Hedemarken, Hadeland og Gudbrandsdalen. På kverna i frostfrie Atnfossen ble det malt vinteren igjennom. Oppsitterne her brente og kjørte kol til smeltehyttene i Nord-Østerdalen og på Røros. Som betaling tok de både klingende mynt og  handlesvarer av ulike slag, kornvarer og nødvendige ting ellers.