Før glemselens slør blir for tykt , har jeg lyst til å dele en refleksjon .  Jeg gikk på den sjuårige folkeskolen ved Atnbrua med skolestart høsten 1949. Først var det tre småskoleår,  deretter storskoleni  fire år til våren 1956 – altså for 60 år siden. Skolene i Sollia var dermed en todelt skoleordning der tre årstrinn gikk sammen i småskolen og fire årstrinn sammen i storskolen. Denne tida i første halvdel av 1950-åra var en aktiv gjenoppbyggingsperiode ledet politisk av Arbeiderpartiet. Fortsatt pågikk de moderne hekseprosessene rettet mot politisk annerledes tenkende, f. eks. kommunistene og naziyngelen som også fantes i Sollia. Det tjener ikke til nasjonens ære at det brettes ut i all sin bredde.  Derfor gjøres det vel heller ikke.

Frafallet i dagens videregående skole bekymrer politikerne (iallfall sier de det), det bekymrer skoleledere og lærere, det bekymrer foreldre og familie, ja kanskje besteforeldre i særdeleshet - ettersom de har erfaring og tid til å reflektere over den fulle og langsiktige konsekvensen. Nå rettes oppmerksomheten mot de teoretiske basisfagene norsk, engelsk og regning foruten informasjonsteknologien som er synliggjort i evnen til å mestre den digitale verden på mobiltelefoner, nettbrett og personlige datamaskiner (pc-er).

Da jeg gikk på folkeskolen hadde vi regning som fag, på realskolen senere, ble det til matematikk. Matematikkfaget omfatter jo mere enn det vi kalte praktisk regning. Men jeg vil si at et godt grunnlag i å ha en god tallforståelse og å kunne regne med tall, gir et viktig grunnlag for å arbeide med alle de ulike delene av dagens læreplaner i matematikk for ulike utdanningsprogram i den videregående skolen. Det å kunne legge sammen, trekke fra, multiplisere og dividere foruten å forstå brøker og prosenter, betyr kort sagt å være hovedinnholdet i matematikken.

Vi gikk på skolen annenhver dag, småskolen tirsdag, torsdag og lørdag, storskolen mandag, onsdag og fredag etter det jeg kan huske, men kanskje var det omvendt.  Jeg vil påstå at vi lærte like mye, både om tall og regning de dagene ikke gikk på skolen.  

Jeg lærte allerede da, om enn ubevisst, at tall kan representere ulke aspekter: Tall kan være antall, en mengde. Naboen Marie på Amperhaugen hadde 1 hest, 3 kyr og 15 sauer. Hun hadde også noen høner, hvor mange husker jeg ikke, det var straks en flokk som var vanskelig å telle – ikke ulikt en rensflokk som plutselig kunne dukk opp på seterveien, for like raskt å forsvinne. Lynrask telling kom til et tall i nærheten, det ble til et overslag med omtrent i beretningen da episoden skulle gjenfortelles.  Jeg fikk gjerne noen bøker til jul og hadde 15 bøker i bokhylla. Tall kan også representere en plassering. På skoleskirennet ble Leif Toften nummer 1 og Rolf Hagestuen nummer 2, kanskje vekslet plasseringen år om annet – begge utvilsomt store talenter på dette området.  Jeg kom langt ut på nummerlisten. Senere ble jeg til alles overraskelse nummer 4 på et terrengløp – det var før noen tenkte at «pallen glapp». Det var ingen paller den gang, bare glede over å kjenne at kroppen levde med økende varme og raskere pust. Tallene kan beskrive en identitet, jeg tror far var bonde nr 330, ettersom det stod 330 på alle melkespannene som skulle med melkebilen til Koppang meieri. Bilnummer ble av flere fra posisjonen på melkerampa ført sirlig inn i kladdebøker som kostet 10 øre på butikken tvers over tunet på Uti den gang. 

 

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang stod tilbake for andre i fag som regning, norsk, historie og geografi. Ja, ikke kristendomskunnskap heller, og i hvert fall ikke i å huske salmevers, skriftsteer i katekismen og vakre dikt fra leseboka. Utenatlæring på folkeskolen var et daglig praktisert fag som jeg har profitert mye på senere i livet. Engelsk hadde vi ikke.  

 

Matematikk på skolen og matematikk i livet

Min motivasjon for senere å lære matematikk, er at faget er noe som alle trenger, ikke bare på skolen eller i teoretiske fag. I alle typer yrker, både i gårdagens og i dagens samfunn, trenger vi å kunne beherske viktige deler av matematikken. Selv i fag som kroppsøving, forming/design og heimkunnskap (utgått, selv om det trengs i hverdagslivet) er det viktig med tallforståelse og enkel regning.  Men det berettes fra skolehverdagen at matematikk tilhører matematikktimene og ikke de andre fagene. Så galt kan holdninger leve i skolen.

Lærere, enten det er i matematikkfaget eller et yrkesfag, som evner å trekke matematikk inn i de andre fagene, f.eks. matlaging på restaurant- og matfag, i motorlære på bilmekanikerutdanningen eller i de obligatoriske samfunnsfag og naturfag. Det er naturlig å benytte kunnskaper i f. eks. yrkeslære, samfunnsfag og naturfag som naturlig utgangspunkt i matematikkundervisningen.

For å forstå hvorfor matematikk er en nødvendig del av dagliglivet, kan vi f. eks. se på ulike yrker som foreldrene til elevene har, og begynne å finne ut hva de ulike bruker av matematisk kompetanse i arbeidet sitt. Ja, vi må også trekke inn hvordan elevene selv bruker matematikk i sine daglige gjøremål. Det er med på å bringe «avskyfaget» ned på jorda.

Ettersom matematikk ofte oppgis som en årsak til at elever dropper ut, kan det å gjøre matematikken begripelig som metode for å håndtere hverdagsutfordringer, være en god start på å skape en morsommere skole.

 

BB 

 

.