Da vi var fastboende på Rondabu, var avisen “Østlendingen” et kjært innslag i tilværelsen. Der var blant annet stoff fra Imsdalen om slekter som het Huset og Stuen, navn som jeg fikk lyst til å vite litt mer om.

Fra 1974 hadde vi arbeidet med et fangstanlegg ved Ledsageren, kort vei fra Atna. Det var mange som hjalp til for å avdekke elggravenes hemmeligheter. Det ble funnet ut hvordan de 13 gravene var konstruert og det ble gravet frem 14 jernpigger, som hadde sittet på spiddestokker. C.14-datering av systemet ved Ledsageren viste at her hadde fangsten foregått fra ca. 2000 f.Kr. til 1680 e.Kr.

Ved den Nordiske skogkongressen i juni 1978, ble Edvard bedt om å holde et lysbildekåseri. Det ble holdt på Fangstgrop Fangstgrop i Imsdalsvola S

Skjæringfjell hotell. Der Skjæringfjellveien tar opp fra Friisveien ligger et lite skogshus, “Barthstua”. Den har sin historie, som jeg må fortelle.

Forstmester Jørgen Bøckman Barth kom for første gang til Imsdalen i 1861, "For at udvise Tømmer til Dalens halvville Beboere”, slik han skrev i sin offisielle beretning

Syv ledd bakover var Jørgen Bøckman Barth og Edvard Kaurin Barth i samme slekt.

Barthstua ved Skjæringfjellveien.Den opprinnelige grunnmuren til Barthstua sees ca 100 m N for Krokbakksetra. Hallvars far, Hans Huset, gikk på skole i Barthbua.
 

J.B. Barth var en dyktig jeger, zoolog og vitenskapsmann og har etterlatt seg en stor bokproduksjon. Det fortelles om ham også fra Imsdalen om hans stridbare sinn og skarpe utrykksmåte. Han pleide å komme gående med kløvhest fra Fåvang. Hans evne til å holde ut anstrengelser var imponerende. Hadde han tatt på seg en oppgave, så brukte han all sin intelligens på å løse den best mulig, og han stilte minimale krav til komfort. J.B. Barth fant seg godt til rette i Ormsetgrenda. Over en tiårsperiode hadde han et lite husvær over en stall (den stod fremdeles på Ormsetra i 1980). Så fikk
Hallvard Huset foran Nystumosetra hvor han fikk sin 7-årige sommerskole

Forstmesteren bygd seg egen bolig som fungerte som skolestue i de ukene forstmestern ikke var der. Læreren kom gående over fjellet fra Fåvang eller Ringebu og bodde i setergrenda fra midt i juni til midt i september. Noen år etter forstmesterens død ble hytta hans flyttet til nordre Imssjøen.

Imsdølen Hallvar Huset var vår gode informant og hadde en eminent hukommelse. Det var fire setre i grenda, og i Nystumosetra var det Hallvar fikk sine syv års sommerskole. På det meste var det 12-15 barn der. Til Hallvar, som var yngstemann, var det ikke plass rundt det store bordet midt i stua. Han fikk sitte borte ved vinduet på en kubbe med en sukkerkasse til bord. Læreren ville gjøre elevene til gode samfunnsborgere og plasserte “tilfeldig” noen småmynter rundt i skolestua. Elevene fant dem og returnerte samtlige funn. Hallvar opplevde 14 lærere i sin skoletid. Det var streng justis, og det kunne vanke både ørefiker og bjerkeris. De ble trimmet i salmevers og bibelhistorie.

Da Hallvar var i 10-11 årsalderen, skar han seg i låret mens han var på Ormsetra. Et bud red ned til Ringebu og bestilte doktor. Dette hendte om formiddagen, men legen kom i 7-tiden neste morgen. Det ble sydd 8 sting uten bedøvelse. To mann holdt han.

Opp fjellet bak stabburet på Huset, dro utvandrerne i 1878.

Vilkåret for befolkningen i Imsdalen var krevende. Jakt og fangst var en del av deres liv. For enkelte lokket utvandring som en mulig fremtid. Jernbanen var kommet til Koppang i 1876 og i 1878 gikk Hallvars oldeforeldre rett over fjellet bak gården og kom aldri tilbake. Bestemor ble boende og førte slekten videre.

Det ble bygd helårsskole i Imsdalen i 1940, men allerede fra 1950-årene sto skolen tom, og de få barna ble daglig fraktet til Atna og Koppang.

I 1960 flyttet Hallvar “Barthstua” til krysset ved Skjæringfjellveien. Her har den tjent som skogshus for Hallvar og statens skogsfolk. Inntil 1977 kunne vi finne “Barthstua” oppført med eget nummer i telefonkatalogen under Koppang.

I denne 100 år gamle stua har vi tilbrakt mang en god natt. På regnfulle dager var det god arbeidsro i den lune stua. Natterstid kom det mus på besøk, og da knyttet jeg godt igjen soveposen rundt halsen. Gjennom fem år kunne vi få bruke “Barthstua” mens vi målte og kartla 95 fangstgraver i distriktet. Den første graven ligger 400 meter øst for hotellet, og under en einer kan en se rester av et stolpehull. Gravrekken fortsetter, og ved grav 6 krysses hovedstien til hotellet. Det finnes 53 graver på nord-vestsiden av elven Hira. På det siste stykket er det bratte fjellvegger ned til elven. Fire graver ligger tett opp til veien på vestsiden av Hira. Vi må helt opp til Storfjellsetra for å finne terreng for fangstgraver, og her ligger det tre stykker.

Ned fra Imsdalsvola er det en rekke på 18 graver, og på sørsiden av vola teller vi 17 graver. Fortidens jegere hadde store utfordringer. 95 fangstgraver skulle gjøres klare for fangst og ha tilsyn. Markarbeidet var interessant; det tok oss fem år innen systemet var klarlagt.

Vi hadde god kontakt med Huset-familien mens vi bodde i “Barthstua”. Kona til Hallvar, Eva, stelte det alltid så hyggelig i stand, og ga oss gode muligheter for en prat. Hallvar hadde to brødre som bodde ovenpå hos dem og en tredje bror, Mads, som hadde seter ved Storfjellseter. Mads var en eldre bror av Hallvar, og hadde en spesiell historie å fortelle. Han var ivrig jeger, 13 år gammel fikk han låne geværet av sin onkel. Skjelvende tok han sikte på et ekorn i et tre. Han måtte treffe for ammunisjonen var kostbar. Ekornet datt. Han leverte ekornskinnet stolt til sin mor som sa: "Det blir vel 1 kg sukker dette da". På den tiden kostet ekornskinn og 1 kg sukker det samme.

Mads brukte i alminnelighet 200-300 snarer. Han så til snarene to til fire dager i uken. Rekorden var 80 ryper på én tur. På nysnøen før jul, var den beste tiden å snare ryper. Mads brukte aldri regntøy, men han gikk med kompass uten kart. Ryggsekken hans var hjemmegjort og laget av en striesekk og festet til en bakmeis av tre. Faren laget furuski til dem alle.

Temaet for artikkelen har stort tidsspenn for menneskets virksomhet. Tydelige spor har de etterlatt de som fangstet i Neskampen, ved Ledsageren og i Imsdalen. Seterdriften på den nedlagte Nessetsetra kan lett konstrueres og vår tilværelse i fjellheimen kan det fortelles mye om. Muntlige overleveringer fra Imsdalsfolket har vi tatt godt vare på. Fangstgravene i Imsdalen er registrert og vurdert.

Vi er takknemlige for den nærhet vi følte under samtalene. Det bratte fjellet bak gården ser vi på, der utvandrerne startet på sin lange ferd. Hver tidsepoke stilte krav til oppfinnsomhet, pågangsmot og utholdenhet. Det man fikk til var en liten seier. Jeg er glad for å vite at det går godt videre med Huset-slekten.

 Tkst: Sonja Barth   Foto: Edv. K. Barth