Fossedagene i Sollia

Midthunsamlerne kommer til markedsplassen

Midthunsamler Johnny Erlandsen kommer fra Midthunsamlerne. Han har med kort, digitaltrykk, kalendere og boka «Sollia. Nisser hus og tun» for salg på Jomsborgs markedsplass. Blant kortene som er for salg er motiver som hovedprodusent Aune forlag ikke trykker opp, men som fortjener å bli sett av flere, mener Johnny Erlandsen i Midthunsamlerne. Motiver fra Sollia er blant disse.



Midthunsamlerne organiserer egne treff for bytte av kort og kjøp og salg av sjeldenheter. Markedsplassen blir kanskje for travel for dette, men muligheten er der. Trolig er det kort på bordet som nå er sjeldne å komme over, men som Midthunsamlerne enten har ervervet for salg, eller som samlere har latt Midthunsamlerne selge for seg.

Kjell E. Midthun er trolig så godt kjent publikum at en presentasjon er unødvendig. Men for de som ikke kjenner Kjell og hans karakteristiske norske nisse og de tradisjonelle tun og hus de stort sett ferdes i, kan vi fortelle at han gjennom tre tiår har tegnet og malt tradisjonelle tun og hus der nissen fortsatt ferdes. 

 Den norske nissen


Nissen som vesen kan spores tilbake til den norrøne mytologien. Noen mener at stamfaren var en husvette som ble tilbedt og dyrket alt i bronsealderen. I gamle dager sa de at den som ryddet en gård og ble gravlagt der, ble nisse når han døde. Nissen har derfor vært kalt både haugbonde, tuftekall, tunkall, tomte eller tomtegubbe, gubbe grå og fjøsnisse. Fordi hver gård har sin nisse, har vi hatt mange nisser.

For å sikre gode avlinger og god helse til folk og dyr, ble det før i tida gjerne ofret til haugbonden. Det er rester av denne skikken som finnes igjen når vi setter julegrøt til nissen på låven.

Om du glemte eller unnlot å ofre til haugbonden, kunne det få alvorlige følger for folk og dyr på gården. Det verste som kunne skje, var at noen spiste opp maten som var satt ut til haugbonden. Det fortelles at ei jente som spiste opp grøten måtte danse med nissen hele natta til hun var helseløs. For nissen var snarsint og ertelysten, ondskapsfull og hevngjerrig når han var på sitt verste – altså ikke ulik folk flest.

Men stelte folk pent med nissen, gjengjeldte han det med stor omsorg for folk og dyr.

Den norske nissen er liten av vekst. Han har oftest rød lue, men ellers er det ikke lett å si hva slags klær han har i våre dager. Men som regel ser klærne grå ut.

Noen mener at nissen bare har fire fingre på hver hånd, at han mangler tommeltotten.

Den norske nissen er ikke lett å få øye på – det ble en dyd av nødvendighet da kristendommen ble påtvunget folk, nissen ble asylsøker på egen gård. Før i tida sa de at nissen passet seg for ikke å bli sett. Derfor holdt han seg mest i skjul i låven, i de mørkeste krokene i fjøset, på stabburet, i pannhuset, i kjelleren eller på loftet. I skumringen var han som regel ute og holdt et øye med det som foregikk. Ofte stod han bak nova på nærmeste hus og kikket

Nissen hjalp til med å stelle buskapen og strigle og fôre hestene. Nissen kunne gjøre forskjell på dyra etter hvilket han likte best. Derfor tok han høy fra noen dyr og gav til noen andre. De som fikk mest mat og som nissen stelte godt med, ble blanke og fine, mens de som ble fratatt maten ble magre og uflidde. Det var ofte lett å se når nissen hadde vært frampå: noen ganger kunne et dyr ha krybba full når folk kom i fjøset om morgenen, mens alle de andre hadde tom krybbe.

Dette og mer til om sollianissen kan du lese i boka som Johnny Erlandsen har for salg, og som Joker Atnbrua også selger.

 

BB