Bureiserbæret rips

Rips kan dyrkes over hele landet. Rips er i slekt med solbær, men er mer hardfør. Ja, rips er den mest hardføre bærarten vi dyrker. Ripsbær er vanligvis røde, men kan være fargeløse. Som regel smaker vanlig moden rips ganske surt, men når den står ytterligere en tid får den mer sødme, og egner seg bedre som råstoff til å legge vin.

Rips har vært dyrket i Sollia siden 1700-tallet. Det er lett å konstatere på Uti der tunet har vært bygd på tre forskjellige steder siden rydningsarbeidet startet på slutten av 1600-tallet. Gården Oppi var et selvstendig bruk inntil midten av 1800-tallet, men ble da slått sammen med Uti og husene flyttet bort for bruk andre steder. Ved alle disse fire tunene vokser det eller har det vokst foreldet rips. At rips har vært vanlig på eldre gårder ser vi av hyppighet og plassering.

Bureisere og rips

Da bureisingen kom i gang på 1900-tallet, ble ripsbusker et mål for langsiktig selvberging – selv om skogsbær utgjorde hovedmengden av syltetøy og saft i husholdningen. Bureiserne trengte ikke å kjøpe ripsbusker, de kunne lett skjære seg stiklinger på gårder der buskene stod med god vekst og avling fra før. Helst skulle stiklingene tas om våren da grokraften er størst.

Syltetøy, saft og gele

Rips er rik på saft og store stener. Derfor var rips særlig ettertraktet for safting og saften danner lett gelé om den ikke koker for lenge.

Syltetøy av rips bør gjennomkokes på kortest mulig koketid. Det vil si at det kokes små porsjoner av gangen, helst under lokk. Når bærene er ferdig kokt, etter 8-10 min., tas sukkeret i.  Det røres godt og syltetøyet gis et oppkok der alt av sukker må være oppløst før det straks fylles over på rene glass eller krukker.  Det må fylles helt opp, slik at det blir minst mulig luft under lokket. 

Ripssaft kunne være søt eller sur, helst sur for da trengte man ikke å kjøpe sukker. Da gjaldt det å få ut saften, og koke den en kort stund til saften ikke lenger skummet, for så å ta den over på varme flasker, korke og lakke. Når flasken ble åpnet måtte saften brukes med en gang, den ville ellers lett gjære. Sur saft ble ofte brukt i ripsgrøt med potetmeljevning og risengryn. Til sør ripssaft ble det brukt omkring ½ kg sukker til én liter saft. Da var saften forholdsvis holdbar når flaskene ble åpnet for å bruke saft i rødgrøt, til saft til risgrøten og i saftsuppe.

Rips på flaske

Rips på flaske holdt seg i årevis i kjelleren.  For å lage denne lekre lagringsbæra, ble det brukt rene og fine bær. Bærene ble kokt fem minutters tid i sukkervann, ¼ kg sukker til 1 dl vann og 1 kg rips. Bærene holdt seg ikke etter at flaskene ble åpnet, derfor ble det gjerne brukt brusflasker eller halvflasker. Flaskene ble fylt fulle, korket og lakket.

Rørt rips

Etter at strømmen kom til Sollia høsten 1957 ble det holdt kurs i hvordan bruke frysing som metode for å skape holdbarhet. Det gjaldt like mye for bær og grønnsaker som fisk og kjøtt.

Nå ble ripsen like gjerne rørt som kokt til syltetøy, og ble helst brukt som dessert, selv om rørt rips også ble et populært pålegg ved frokostbordet. 

Mange liker velsukret rips, men det er klokt ikke å ta i for mye sukker ved røring. Da kan hver enkelt ettersukre til den smaken hver enkelt liker best. Sammen med vaniljesaus eller iskrem gir rørt rips en god smaksopplevelse.

BB