Bureising – barna i arbeid og lek

Å være bureiserbarn i mellomkrigstida og fram mot de tidlige femtiåra, var lite spøk og mye alvor. Det er et stort kapittel, forsømt å fortelle, men grunnleggende for voksenlivet hos alle sammen. Noen få levde ut lekedrømmen om gard, husdyr og familie og ble i jordbruket.

Men de aller fleste måtte ut og finne arbeidsdrømmen på andre arenaer. Men selv om de først og fremst lærte det grunnleggende for å produsere mat og ha solidaritet i en familie, så fulgte det med ubevisste kunnskaper og evnen til å finne løsninger på praktiske utfordringer. Likevel ikke bare praktiske utfordringer. Bureiserbarn så hjemme at alle hadde et ansvar, alle måtte hjelpe til og bidra. Alle, familiens folk og nabolaget, hadde en stor felles tanke: livberging gjennom magre år og arbeid mot en bedre framtid.

Gunnar Sæther (f 1938) på Nordeng kan fortelle om rydningsarbeid på bruket etter at arbeidsdagen som faren Kåre hadde i Vegvesenets regi, var over. De to guttebarna hjalp til med å sveive stubber opp fra jorda. Selv om de var små ble de sterke med sveiva på stubbebryteren – de løftet flere tonn med den. På nabobruket Nyheim var det bare jenter. De lærte også å ta et tak med møysommelig å grave ny jord fri for røtter og stein. I perioder flyttet Kåre Sæther og Sverre Furulund med Vegvesenet til anleggsområder for nye vei, f.eks. da Strandveien sørover fra Atna ble anlagt tidlig i 1950-åra. Da hadde bureriserkonene Reidun Sæther og Marit Furulund alt ansvar hjemme på bruket, i fjøset og ellers. Jentene lærte tidlig å melke, stelle kalver og høner, og de fikk ansvar med å se til yngre søsken om det var slike i huset. Jentene hadde hjemmelagde dukker og noen enkle dukkeklær – de lærte å stelle barn og ha omsorg for de små på den måten.

Bildet: Gunnar Sæther (f 1938) er første generasjon etterkommere på bureisingsbruket Nordeng

Lenge bort fra heime
Slik var det også for de mange bureiserne som tilbrakte uker og måneder i tømmerskogen vinterstid. Dette var før bilenes inntog, og avstander var til hinder for ved de fleste skogsdrifter å kunne bo hjemme. Da var det vanlig praksis at skogsarbeiderne dro hjem lørdag ettermiddag for å ha frihelg hjemme. Her var tømmerkjørerne mindre fri, det var ofte nødvendig å ha hesten i skogsstallen hele uke igjennom på grunn av kulda – hjemme var stallen kald, og var hesten borte fra skogsstallen et døgn, ja, da ble også den kald. Enkelte kjørere gikk heller hjem på ski, enn å risikere at hesten fikk skadd helsa av kulda  - så gikk de tilbake for å nattstellet, så hjem for å sove og deretter å gjøre morgenfôringen før en ny snartur hjemom - det blir skiløpere av slikt.
Peder Nordli var en god skiløper. En vinter han hogg ved Bakevja gikk han beneste veien hjem til Nordli etter endt arbeid og tilbake om morgenen, begge deler i vintermørket. Barna var små og oppgavene hjemme mange. Selv med nesten fire mil på ski hver dag var det full mengde til avrekning ved stubben på hans færa på Bakevjeteigen. Det fortelles at hammerslag og øksing fra uthuset kunne høres langt utover kvelden og natta.

Barna lekte seg inn i voksenlivet

Helt fra tidenes morgen har barna lekt med ben- og konglekyr og  laget fjøsgard, kvistpinner og barkebåter i bekker og dammer. Dette er en del av kultur- og naturarven.

Bildet: Barna på bureisingsbruket Bryn hadde egen lekestue som fortsatt står

Benkyr og kongleku

Fra bakbena til alle dyr finnes det en knokkel med en sentral funksjon for leddet. Avhengig av størrelsen er det kyr, kalver, kviger eller storokser. På lam er det kalver, på voksen sau har kalvene blitt større, ja, kanskje er de blitt kviger til å sette på båsen. Storfeknokler blir voksne kyr. Storokser kom helst fra voksne okser eller bringer etter elgjakta.

Det er lett å lage en besetning av kongler. Grankongler blir helst storfe, mens furukongler er småfe: sauer eller geiter. Finn deg en moden kongle på neste skogstur, og lag ben med pinner eller fyrstikker. Slik kan du lage deg et bureisingsbruk, en bondegard eller en dyrepark – i våre dager helst et opplevelsessenter for store og små.

Kvistpinner og barkebåter

Fra et tjukt stykke med furubark er det lett å skjære ut eller spikke en båt med kniv. Det var ingen tradisjon for seil langs Atnavassdraget, men litteraturen nådde skolebiblioteket med bilder av fullriggere og båter med råseil. Litt never eller ei fjær og en pinne ble raskt et segl for en båt som skulle på den blå bølgen.

Fløtinga var vårens høydepunkt for barn og voksne den gang elva førte vinterens tømmerdrifter til sagbruk og sliperier i Sarpsborg og Fredrikstad. Store og små pinner fant små bekkesikler store nok til lokal fløting. Og var bekkene større ble pinnene større også. En viktig del av oppvekstens eventyr og drøm var det uansett.

Kvae som tyggegummi

Vi visste at det går an å bruke kvae til tyggegummi, det var dessuten gratis. TOY kjøpt i butikken loppet oss for 50-øringer(?).  Ikke gørkvae som klistrer seg til tennene, men den som blir smidig og mild når den tygges. De runde og blanke klumpene på gammel gran var best. Det var lykke i stua når far kom fra skogen med noen klumper i lomma.

Tørø (tvare)

På kjøkkenet var det to typer tørø (tvare). Spjelltørø var forseggjort og tilpasset røring i gammeldagse gryter med rund botn, ja, den kunne lages for gryter med falt botn også. Tørø er en visp til å røre i grytene med.

De fins en tørøtype som er lett å lage, og som ble brukt av skogsarbeiderne når de lagde sine enkle retter i bua.  Kutt toppen av ei lita furu eller helst ei gran – det er fullt mulig å gjenbruke toppen av et juletre til dette. Ta av barken, kutt av skaftet slik at det blir ca. 30-40 cm langt og fingertjukt. Sidegrenene, som settes igjen ved tuppen, og som det røres med, skal være ca. 5-6 cm lange.

Når barna skulle leke med matlaging kunne alle lage seg denne enkle tørøa.

 Visp

En annen type visp som det tok litt lenger tid å lage, ble laget av tynne selje- eller bjørkekvister. Never og bark ble skrapt av og kvistene kuttet like lange. Når en hadde laget så mange at en fylte grepet mellom tommel og pekefinger, var det å surre med en lintråd, hyssing eller en tynn ståltråd for å holde dem sammen. Det er fortsatt et utmerket redskap til å røre med.

B.B.
H.S.