Bureiserbarn

Det ble over hundre førstegenerasjons bureiserbarn i Sollia. De er nå forferde og formødre til en stor skare av etterkommere.

Bureiserbarna selv utgjorde dermed et stort innslag i hver skoleklasse gjennom flere tiår av Sollias historie. Deres historie er i liten grad fortalt. Bureiserdagene i Sollia 6.-8. september skal med noen eksempler prøve å bøte på dette – de representerer en gruppe solliværinger med spennende livshistorier.

Felles for dem alle var at de fikk plikter innenfor familienes vedvarende strev for å forbedre sin livssituasjon med å øke den dyrkede delen av bureisingsbruket. For guttene gjaldt det å være med der stubbene skulle opp fra jorda. På bruk med bare jentebarn fikk de samme oppgave. Normalt slapp ingen unna. Dels var det å grave fri røtter og hogge av de største før stubbebryteren ble plassert over og vaieren ble festet i stubben. Så var det til å sveive, enten to barn alene eller ett sammen med en av de voksne. Du kan lese mer om dette i et kort intervju med Gunnar Sæther på bureisingebruket Nordeng.

Skogsarbeid
Mange av bureiserne hadde skogsarbeid som den viktigste inntektskilden for bruket – jordbruket med et par-tre kyr ga det vesentligste av mat, arbeid utenfor jordbruket ga de få slantene av kontanter som det var mulig å oppnå.
Roy Eggen kan fortelle at faren Olav på dager med skolefri var med faren Knut som løskar ved tømmerkjøring fra 11-12-års alder. I tillegg drev Olav med hogst av vedreis – betalt med 10 øre per reis – for å spare til hoppski. Olav var en eminent skihopper som gjerne ville prøve seg i større bakker som Solheimsbakken på Mogrenda, selvsagt i den gode Solligardsbakken på nabojordet, Brændbakken i Øverdalen og i Langtjønnbakken nørdst i bygda. I den store Brændbakken i Nordre-Brænd-jordetmed flata nede på Ytterhølen var lenge konkurransearenaen ved de årlige skokleskirennene.

Knut Haugen var tømmerhogger, sønnen Thor (bildet) var med når han ikke var på skolen. Kvisting av topp og barking der det var korte flater for barkespaden var blant de viktigste oppgavene, måke fri stammene der treet skulle felles med lav stubbe var en annen oppgave. Der de fortsatt felte med svans eller sag, var det å være andremann på saga en selvsagt start på ferdighetene som tømmerhogger.

Emma og Per Lien på Storslåa
På Storslå vokste det opp tre barn når familien flyttet til bureisingsbruket i 1945 etter forpaktning av Sollia prestegård, to jenter og én gutt ( Per Håvard - bildet) født i 1946. Alle måtte gjøre sine oppgaver: Ingrid (1934) mest inne, Reidun (1936-69) var med i fjøset og alt utearbeid og den yngste mye med faren i leiebilkjøring for eksempel for å åpne og lukke grinder, men også for å lære om arbeidsfellesskap i samvirke med flere som på veianlegg, og for å bli fortrolig med bil, maskiner og vedlikehold. En viktig oppgave var også å gjøre arbeidsdagen mindre ensformig for sjåføren bak rattet.

BB

H.S.