Fløterbåten

Vårvinter i tømmerskogen

Vi skriver februar og nærmer oss mars – den første vårmåneden. Ennå pågikk hogst og kjøring for fullt i solliaskogene. Nå ble det tøy i dagen med tre skift i dagslys. Og dagene ble stadig lengre med åpenbare fristelser til å felle er tre ekstra og hente ei vending til ved stubben om det var lunning som pågikk. Var det utkjøring, monnet hver vending nå som førefallet stod for døra. Akkordbasert avlønning fristet til ekstra innsats og til å nytte tida på beste måte. Tømmerveiene var på sitt beste, og elveisen bar trygt der det var nødvendig å kjøre elva.

Ennå er det en stund til Atnbrudammen skulle settes, men planleggingen av og forberedelsene til fløtingsstart hadde allerede begynt. Materiell, f.eks. til lenselegging, som skulle være tilgjengelig ved fløtingsstart, måtte bestilles, lages til eller kontrolleres for gjenbruk etter et snaut års lagring.

 

Klargjøring av fløterbåten

Viktigst var fløterbåten. Én båt, hovedbåten, skulle følge bakenden helt fra starten. Én båt var i beredskap og ble brukt på Søre Atna. Den kunne bli kjørt både oppover og nedover etter behov. Før bilen overtok var en tømmerkjører som hadde firehjulsvogn i beredskap for slik kjøring. Før det ble vei for hjulredskap gjennom Atndalen var det slepkjøring. Kjører med en stø hest kunne også tilkalles for å kjøre ut tømmer til elvebredden der vannstanden hadde flødd og lagt igjen tømmer langt innover.

Fløterbåtene var robuste farkoster og en del større enn de vanlige bruksbåtene. Båtene i Atnavassdraget ble levert gjennom Glommen Fellesfløtningsforening, enten fra Glomma fellesfløtingsforenings båtbyggeri på Flisa, en Ihlerbåt fra Tolvhus på Årnes, en Fossumbåt fra Elverum eller en båt fra Osen/Trysil. Båter som hadde tjent trofast ble solgt til interesserte.

 

Som lus på en tjærekost

Båten ble regelmessig vedlikeholdt med årlig tjærebreding og kontroll av årer, øsekar, skatestang og årekeiper. Båten ble satt i båthuset ved Storbekkmoen etter bruk om våren. Så ble den tatt ut i vårsola og snudd slik at begge sider vekselsvis ble jevnt tørket. Når så treverket var tørt nok og tørst på en lettflytende blanding av oppvarmet linolje og tretjære, ble tjæreblandingen påført med en solid tjærekost. Tjærekosten var for øvrig et vanlig brukt hjelpemiddel den tida redskap og utstyr av tre ble tjærebredd i håvollstida mellom vår og sommer. Uttrykket for langsomt tempo, «som lus på en tjærekost» stammer fra dette arbeidet.

 

Gode vedlikeholdsrutiner

Da båten kom ut skulle den ikke stå på bakken. Helst ble den løftet opp på en benk, dvs. solide planker som hvilte på to bukker, eller direkte på bukker. Der ble den lagt med kjølen i været. For første sjekk var kjølen. Etter en sesong i flomstor Atna hendte det rette som det var at kjølen hogg i stein eller at den fikk sen en stygg skrubb mot elvebredden da båten skulle landes i stri strøm. Oppgaven var så å fjerne fliser og høvle kjølen ben. Kjølen skal ikke hekte om den dras opp på en stokk i lunnen for at båtkara skal vente til lunnekara har gjort sin jobb.

Var kjølen slitt ned, ble det før i tida lagt på et kjøldrag, i senere tid ble det gjerne skrudd fast et bandjern. En slitt kjøl var ellers et signal om at båten hadde hatt mange harde tørner.

 

Sømfaring

Deretter var det å sømfare båten, dvs. gå nøyaktig og grundig til verks med å kontrollere hver enkelt båtsøm, dvs. naglene som holder båten sammen. Hver søm ble kontrollert ved at en slo forsiktig på sømmen på utsida, mens en annen holdt mot på innsida med en øks, feisel eller hammer. Lyden forteller om sømmen er hel eller knekt. Var den knekt, ble den skiftet. Etter et par-tre års bruk i flomstore Atna kunne flere sømmer ha strekt seg (togna) litt. Der ville det da bli lekkasje. Slike sømmer ble etterklinket.

Var sømmen slitt, ble den skiftet. Da ble først klinken filt ned og sømmen slått ut med dor. For at treverket ikke skulle rives løs, flise, ble det holdt imot.

Der flere sømmer etter hverandre måtte skiftes, ble annenhver skiftet først slik at bordgangen holdt seg stabil og sjansen for utflising var mindre når sømmene skulle drives ut.

Der veden var slitt og holet romt, kunne en med fordel bruke grovere søm eller surre litt drev under det nye sømhodet.

(På båter brukt under garnfiske ble sømhodene gått over og sjekket om de stakk ut slik at fiskegarna lett hektet seg fast. Da ble de rensket og etterklinket.)

 

Sprekker og revner

Trebåtene var utsatt for at bord kunne sprekke, f.eks. ved for sterk solvarme og opptørking. Småsprekker, dvs. kortere enn halvmeteren (alnsprikker), trutner når båten kommer på vannet og er i bruk. For å hindre at slike sprekker utvidet seg, ble det satt på en klosøm med nebb-bru gjennom sprekken.

Var sprekken større, kunne en trelist, en ten, settes over sprekken på innsida av båten. Blikkbøter ble også brukt. For å hindre at noe hektet seg fast i trelista ble hjørnene avrundet. Mellom båtbordet og trelista/blikkbota ble det gjerne lagt et tynt tøystykke som var innsmurt med tjære. Noen kunne sette til litt sinkhvitt i tjæra. Selve lista eller blikket ble festet med små stift som ble slått inn fra utsida, klipt ned og nødd på innsida. Utvendig fylte man sprekken med tjære tilsatt sinkhvitt – sinkhvitt for å stabilisere ved opptørking.

 

Tjærebreding

Før det skulle påføres ny fersk tjære, ble den gamle skrapt bort, først utvendig deretter innvendig, ikke for hardt innvendig for ikke å flise. Før ny tjære skal påføres går en nøye over bordgangene for å sjekke om det har kommet råte – selv om det neppe skjedde ofte med fløterbåter i bruk. Andre lærte av grundigheten som ble fløterbåtene til del – innvendig flising var ugreit ved garnfiske.

Selve tjærebredingen av fløterbåten foregikk en solvarm dag i april, med utsida først. Tjæra ble iblandet rå linolje for at porene på treet skulle åpne seg mest mulig. Så ble tjæra varmet forsikitg opp til fingervarm (25-30 °C). Da suges tjæra inn i suer* og bordsider, og særlig suger geitveden ekstra raskt og mye – geitveden er kjent for å være en tjæretjuv. Geitveden fikk gjerne et strøk ekstra. Er tjærebredingen fortsatt god, kan det være tilstrekkelig bare å subre båten, dvs. å tjærebre overgangen mellom bordene og andre steder der veden var tørr, etter årlig vurdering og utført f.eks. hvertanet år.

*Su – langsgående overlapping mellom to bordganger. Begrepet har sammenheng med å sy. Ei su er det som er sydd. Begrepet stammer fra tida før jern ble tatt i bruk som søm for å binde båten sammen. Tidligere ble tråd av plantefiber og trolig skinnreimer brukt til å sy bordgangene sammen.

Men båten skulle ikke ligge for lenge i sola. Da kunne det bli solrever i furubordene. Derfor ble det ofte lagt fjøler eller striesekker over båten mens tjæra tørket.

Tiljene ble tjærebredd på undersida slik at de ikke skulle trekke vatn, åreblad og årelegg likeså.

Etter at tjæra hadde tørket, ble båten satt tilbake i båthuset slik at tjæra skulle bli hard og fast før båten kom på elva. Et par dager før fløtinga skulle begynne ble båten fraktet til Atnbrua der fløtinga startet.