Fra en pedagogs dagbok. Atnbrua  september 1974

 

Flaggstanga.

Noen foreldre hadde nevnt det for meg før sommerferien. Skolens gamle flaggstang måtte ned. Den var livsfarlig. Stanga hadde råteskader rett over bakkenivå og kunne falle ned når som helst.

Nå ble det tatt opp, mer formelt, på høstens første foreldremøte. Stanga sto værutsatt til  midt ute på den vesle kvadratiske skoleplassen. Med en sokkel plantet i kvabb for mer enn femti år siden, kunne et stormkast være nok. I verste fall ville den så vidt nå inngangsdøra. Og hva med elevenes sikkerhet? Nå stilte et enstemmig foreldremøte seg bak vedtaket: stanga skulle ned allerede neste dag.

Det var sterk vind da vaktmesteren startet opp motorsaga i storefri, mens elevene bivånet det hele gjennom skolens smårutete vinduer. –At han tør! Stå på en stol med motorsag! Ordene kom fra skolens verneombud. Halvveis gjennom begynte stanga å svaie. Først mot utedoen, så mot inngangspartiet for å gjøre et siste valg- å knekke i retning vaktmesteren. I siste sekund kom han seg i sikkerhet mens stanga delte stolen i to. Vi gikk ut for å se på resultatet. Her var det ikke mye råte, bare noen flekker i overflaten. Vaktmesteren tørket bort noen svettedråper.-Det blir da litt ved til vinter`n.

Skoleplassen ble ikke helt den samme. Ikke resten av dagen heller. Roen fikk ikke senke seg over en elevtom skole denne gangen . Det var skolesjefen som ringte.  -I morgen må du ta godt imot en gruppe skoleledere fra Skottland. Det holder med te og småkaker, men for all del- heis flagget!

Dette ble kvelden jeg gikk rundt i grenda for å låne småflaggene som var lagt bort til neste 17.mai.

 

Bjørn Erik Varnås