Det er et sikkert tegn på sommer når vegskråningene begynner å fylles med tirilltunge slik som på bildet fra FV-27 nord for butikken. Denne varianten av arten kalles forøvrig veitirilltunge.

I gamle dager var det annet sikkert tegn på at alt var på stell, og her snakker vi om tida lenge før asfalt og oljegrus: Det var da den legenadriske vegvokteren Ole Kulstad hadde fått på vegsaltet akkurat i rett tid etter vårløsningen slik at vegdekket framsto som slettere og nesten hardere enn noe asfaltdekke.  Vart det ikke for tørt framover sommeren, holdt dette seg lenge. Godt å kjøre på var det og, for ikke å snakke om å sykle på.
Ole og de andre vegvokterne i Sollia var eksperter på å få til dette vegdekket. 

Litt fakta  om tirilltunge:
Blomstene ligner på gul flatbelg Lathyrus pratensis, men denne har smalere og større småblad med klengetråd i enden. Tiriltunge er svært variabel. I Norge finnes tre ulike raser; vanlig tiriltunge (var. corniculatus), fjelltiriltunge (var. borealis) og veitiriltunge (var. sativus).
Tirilltunge er kommet inn med såfrø i nyere tid. Den er mer opprett og høyvokst enn våre stedegne tiriltunger. Disse har som regel nedliggende stengler og blir sjelden særlig høye. Tiriltunge har, i likhet med de andre artene i ertefamilien, rotknoller med nitrogenfikserende bakterier. Disse gjør plantene i stand til å skaffe seg nitrogen fra lufta.
Kilde:Norsk Institutt for bioøkonomi
H.S.