Et folkeminne om vulkanaske
Publisert 26.04.2010 17:00
Krakatau før eksplosjonen i 1883, 813 m høy
Folkelig tradisjon om en vulkansk kjempesmell
Våren og sommeren 1883 var det stor vulkansk aktivitet på øya Krakatau i Sundastredet mellom Java og Sumatra i Det indiske hav. Det kuluminerte med et kraftig vulkanutbrudd 26. august 1883. En eksplosjon som ble hørt helt til Australia 5000 km unna åpnet vulkanen og ble etterfulgt av en søyle med damp, røk og aske 27 km opp i atmosfæren. Rundt vulkanen lynte og tordnet det på grunn av friksjonen mellom askepartiklene i askeskyen – slik vi har sett bilder av fra Island nå. Nordsida av øya kollapset og sendte av gårde en dødbringende tsunami. Enorme mengder aske la seg over Sundastredet og truet med å senke skip som var i området – det er fortalt at det var som å seile i tett tåke.
Om formiddagen den 27. august eksploderte resten av øya. Sjokkbølgen gikk rundt Jorda sju ganger, og eksplosjonen kastet aske hele 80 kilometer opp i atmosfæren. Denne eksplosjonen utløste en ny tsunami med bølgehøyder på 40 m. Da røyken og asken hadde klarnet, var det nesten ingenting igjen av øya. Bare noen klipper markerte kanten på kraterkanten. Den 28. august var vulkanen helt rolig igjen.
Vulkanutbruddet medførte iøynefallende solnedganger i lang tid etter utbruddet. I 2004 la forskere frem antagelsen at den blodrøde himmelen som er fremstilt i Edvard Munchs berømte maleri Skrik fra 1893 er en nøyaktig fremstilling av himmelen over Sør-Norge etter utbruddet. Munch sa: :«Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned – Jeg følte som et pust av vemod – Himmelen ble plutselig blodig rød – Jeg stanset, lænede meg til gjerdet mat til døden – så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg sto der skjælvende av angst – og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen». (Wikipedia)
Aske fra eksplosjonen svevde i atmosfæren i årevis. Ennå mens Asbjørn Brænd (1891-1968, bosatt på Uti ved Atnbrua) var gutt var det ofte ugunstig å tørke duker og lintøy fra gjesterommene utendørs på grunn av nedfall av aske fra Krakatau. At asken stammet fra Krakatau mer enn ti år etter, ble folk gjort kjent med av naturvitenskapsfolk fra Universitetet som var i Sollia om sommeren. På Uti var det på den tida et populært 
gjestegiveri i et nybygg fra 1891.
