Den gamle slåttemarka er en truet naturtype. Jordbruket driver med rasjonelle høstningsmåter og skaper ensartede kulturer med fôrvekster tilpasset rundballedrift og tradisjonell silolegging.  Noen setervoller og små engstykker er i bruk som beite, mens andre er ute av bruk og gror igjen av einer og løvskog.

Redusere tap av biologisk mangfold
I 2009 ble Handlingsplan for slåttemark utviklet som et svar på hvordan nå målet om å redusere tapet av biologisk mangfold knyttet til de tradisjonelle artsrike blomsterengene. Dette målet er vedtatt i den internasjonale «Konvensjonen om biologisk mangfold» og den påfølgende nasjonale Stortingsmelding nr. 21 (2004-2005). Handlingsplanen presiserer at brukere skal få tilskudd for å skjøtte verdifulle slåttemarklokaliteter samt at samarbeid mellom brukere, forvaltning og fagmiljø skal være grunnlag for utvikling av skjøtselsplaner. Videre presiserer handlingsplanen at effekten av skjøtsel skal evalueres for å undersøke om målet om bevaring av biologisk mangfold blir oppfyllt.

Voser villig
 Engkall er en plante som vokser villig på gammel og mager slåttemark der beitedyr og regelmessig slått har holdt eng og voll åpen for lyset. Engkall (latin Rhinanthus), er en slekt i snylterotfamilien (før maskeblomsterfamilien), med bare to arter  i Norge: storengkall, R. angustifolius, og småengkall, R. minor. De er ettårige planter med gule blomster og oppblåst beger. Frøkapselen er rund og flat med runde, flate frø. Artene er halvt snyltrere, det vil si at de ernærer seg delvis ved å snylte på røttene til andre planter, særlig grasarter.

B.B.