Eggens Gammelseter ble brukt til 1947. Da begynte en nyere tid med transport av melka til meieri. Til Gammelsetra var det ikke bilveg, og det er det fremdeles ikke. Jeg har noen små minneglimt fra den tida da vi lå på setra. På Atnosvollen (Atneosen Gammelseter) ble det setret til slutten av femtitallet, så jeg husker godt det gamle seterbruket med kinning og ysting.

På Gammelsetra var det i sin tid sju setrer: Solligarden, Eggen, Dalbakken, Kirkestuen og Ingridstua og på ”Søre vollen” var det Atneosen og Nordistu.

Å være budeie eller seterkulle som de ofte sa, var hardt arbeide med lange dager. Men å ligge på setra var gjevt og godt likt arbeid. På mindre garder som det var her, var det kona sjøl som var budeie. Som nygift hadde de som oftest med seg svigermor, men seterarbeidet kunne de ut og inn, de hadde vært med på setra hjemme fra de var født.

På setra skulle grisen være med, jeg tror det var tømret grisehus på nesten hver seter. Gårdshunden skulle også være med på setra. Den hadde, som grisen, eget hus, grisen hadde i tillegg egen ”trø” som var inngjerdet, hunden sto i band. 

Grisen var et av de mest verdifulle dyr de hadde og ikke sjelden gikk den sammen med buskapen om dagen. Med det krøtterholdet de hadde, var det ikke kinning og ysting hver dag. Men den dagen det skulle ystes, var det opp i femtida og begynne å fyre under ystepanna eller bukjelen.

Mjølka var grunnlaget for utallige produkter. De tre hovedproduktene var: smør, kvitost og rød(brun-)ost. En begynner med å varme opp mjølka og ved riktig temperatur tilsettes osteløpe så mjølka skiller seg. Deretter tar en ut kjuka (kvitosten) så bare møsøa ( mysen) blir igjen. Denne skal igjen kokes inn til raud(brun-)ost. Da har hele dagen gått. Denne prosessen må følges godt opp, ikke minst ska temperaturen hele tiden være riktig. Bare det å røre rauosten kald for å få riktig konsistens, krevde tålmod og utholdenhet, og det var tungt.

Det var ikke lite ved som skulle til for en god avdråttssommer. Seterveden måtte hugges sommeren før den skulle brukes og ble vanligvis kjørt fram til setra mens de på sledeføre kjørte hjem seterhøyet.

Hvem av gardens folk som var på setra, var jo litt avhengig av hvem og hvor mange de var. Onga var med og hjalp til så fort de var til nytte med ved- og vannbæring. Vann gikk det mye av, så vassælaen var det mang en guttunge som ikke hadde det beste forholdet til.

Smør var det mest verdifulle produktet fra mjølk, så det solgte de det de kunne av. Det var ikke bare å ete så mye rømme en ville selv om det var noe av det beste en visste.

- Jeg kjenner nok til bare en del av alle de osteslagene de kunne lage på setra, jeg har bare hørt om mange av dem, og det skulle ha vært en opplevelse å kunnen smake på dem!

Bare på de setrene jeg kjenner, var det en smaksvariasjon så bred som nattehimmelen, fra den mildeste gubbosten til gammelost eller til pultost som hadde fått bli så gammel at den var blitt brun og lå i lake.

Det var noe spesielt å komme til ei seter i full drift. Lydene og ikke minst lukta, det var sanseopplevelser en har med seg selv etter at hjernen stort sett har gått ut av bruk. Den som har fått ordentlig seterrømme, glømmer det aldri! De syrnet rømmen og mjølk og fikk fram en smak og aroma som er totalt fraværende i dag.

Setersmør kjernet av surrømme og saltet med grovsalt, på skiva og ordentlig jords pultost, ja, det er noe av seterdrømmen det!

I helgene var gardsfolka på setra for å ”ete seg opp igjen”. Mjølkemat i alle varianter var hovedinnholdet i matstellet i den tida, så det var sterkt savnet.

Og var det ei ungjente eller to som var budeier på setra, kom frierne som skygger langs skigarden for å sjå om kysten var klar.

Jeg tror uten unntak at eldre folk jeg treffer, husker seterlivet som noe av det gjeveste de har fått vær med på. Budeiene ordnet det ofte slik at de ystet og kinnet på samme dager slik at de hadde ”fridag” på samme dager, og da gikk de på besøk til hverandre. På den måten fikk de et helt annet sosialt liv enn hjemme på garden.

Og var det ei yngre budeie som slet litt med for lite kunnskap om krøtterstellet eller ysting, var det hjelp å få hos ei eldre budeie.

De lokket buskapen til de stedene der de mente de til enhver tid var best beite. Dette gjorde at dyra gikk rolig slik at det ble mest mjølk. Å få til mye og god mat fra fjøset var både nødvendig og en æressak, og det styrket også ”markedsverdien” for å få arbeid og framtidig giftemål. Det het seg at den som var flink i fjøset og snill mot dyra, var også slik som kjerring.

Skulle du bli en dugende gardbruker, var årene på setra som guttunge med det arbeidet og det ansvaret de fikk der, kanskje den beste ballast de kunne få.

Å komme på ei seter i full drift var en helt spesiell opplevelse. Der hvilte det på sin egen måte en ro og verdighet jeg ikke har noe å sammenlikne med. Det var til tider mye og hardt arbeid, men alt gikk i sitt eget tempo helt uten stress. Det går ikke an å drive opp farten i slikt arbeid, det må bare ta den tida det tar, og det ba hele seterlivet preg av.

Derfor var det så befriende avslappende å komme til en slik verden. Men allikevel utnyttet de tida godt. Selv på veien til nabosetra for en kaffeprat gikk bunningen jevnt og trutt.

Ved de fleste setergrender var det et tjern eller en bekk der det var fisk å få, og få er det vel som har fisket mer enn i sine guttedager på setra. Og fisken var kjærkommen, det var en fersk og god variant i kostholdet, og nabosetrene nøt også godt av fiskegleden.

Ja, det var mange minner av både glede og nytte, av folk som var innom, av garens folk og etter hvert turister.

Setra var faktisk balansepunktet i manges liv.

Sollia i juni 2010

Embret Eggen

P.S. Dette bærer naturligvis preg av å være skrevet av en mann. En kvinne ville nok lagt vekt på andre gjøremål og verdier.