Edvin på en onsdag:
Sollia.net fortsetter her en serie om turismen på østsida av Rondane. Den er hentet fra et foredrag som Edvin Finstad holdt under kulturvandringa på fredag under fjorårets Fossedager

Del 4: Utvikling og nydyrking

Musvolsetra utviklet seg etterhvert til å bli den første og største turistbedriften på østsida av Rondane. Men Gedine og Paul Stakston klarte ikke dette alene. De leide mye hjelp, og mange ungdommer både fra Sollia og Fron hadde sin første jobb der. En av dem som virkelig jobbet både mye og lenge, var min far, Embret Finstad. Han var født i 1898, og nummer 11 av 13 i en stor barneflokk i Nordre Finstad. Der var det lite jord og noen få krøtter, og umulig å skaffe mat og klær til alle. Min far ble satt bort til oppfostring hos Gedine og Pål. Det skjedde i 1906, da far var åtte år og Gedine og Pål var nygifte og skulle bo i Musvolsetra om vinteren. Noe av grunnen til at de tok til seg Embret var at Gedine ikke skulle føle seg så alene når Pål var ute på reise.

Jeg og mine søstre, som på et langt senere tidspunkt ble barna til Embret, vet veldig lite om hvordan han hadde det i sine barne- og ungdomsår i Musvolsetra og på Fagervoll. Han snakket veldig lite om denne tida senere. Men han fikk nok både mat og klær, og utviklet seg til en stor og meget sterk mann med god arbeidslyst og mye praktisk innsikt. Utviklingen av turiststedet krevde mange hus. Pål Stakston var selv flink til bygge og snekre, og denne kunsten lærte Embret seg også- i likhet med faren Gammel-Pål Finstad og flere av brødrene.  Det kom opp nye og store tømmerhus på setra. Det ble også behov for mer mjølk og kjøtt, og det ble dyrket jord både på setra og nede ved sjøen. I 1916 var Fagervoll bygd ut med stue, naust og fjøs, og Gedine og Pål bodde senere der om vinteren. Da var Embret 18 år og ble elev ved Storsteigen Landbruksskole i Alvdal.

Som ungdom arbeidet far i flere år med å dyrke opp Rondesjå. Det er et forholdsvis stort jorde på 45 mål som ligger ovenfor Fagervoll, langs stien mot setra. Nydyrking på den tida var hardt, fysisk slit. Seige fururøtter måtte brytes opp med håndmakt og stubbryter. Det trengtes mye gjødsel. Den ble kjørt som sammenfrosne møkklass på slede om vinteren. Edvard Løchen, en tid formann i Turistforeningen, fortalte at da Embret var 15 år, på nyåret i 1913, kjørte Embret og han møkk fra nede på Nesset til Bjørnhollisetra. Vi, barna til Embret, mener han tok i mer enn han hadde godt av, og han fikk plager av det resten av livet. En gang jeg snakket med Bjarne Furulund om dette, sa han rett ut: «Embret ødela helsa si på Rondesjå.»

Men det var også mer spennende jobber for unggutten fra Nordre Finstad. I mange år var han med turistene fra Musvolsetra på tur rundt om i Rondane. Det var mye bæring av sekker og utstyr, men han ble veldig godt kjent på alle stier og veier i fjellet. Han fortalte oss om mange turer til Rondeslottet. Mange av dere vet sikkert at det er si stor snøfonn som ligger fra slottet og nesten ned til Langglupdalen om sommeren. Ofte fant de seg flate steinheller som de akte på nedover fonna, og noen gang gikk det i ett hele veien ned. Flere tiår senere var jeg noen ganger med far på tur i Rondane, og på fiske i Atnsjøen. Det var utrolig hvor godt kjent han var.

Innledningen kan du lese her.
Del 1: Om  trygghet og frihet kan du lese her
Del 2: Om seterbruk og turisme kan du lese her