Edvin Finstad: Oppvekst i Søre Finstad
- Stille grend

Jeg har prøvd å få dere til å se at Søre Finstad og grenda ved elva var en del av Sollia, av landet og av verden. Vi kavet oss frem, som Hamsun sier. De fleste reiste ut, og alle fikk seg noe å gjøre. Dette var ei tid da det var brukt for alle. Vi fikk oss jobber og hus og gjeld. Utover på 70- og 80 tallet hjalp inflasjonen oss med gjelda, slik at vi etterhvert ble den rikeste generasjonen som har bodd i dette landet. Det får vi kjeft for. Jeg mener vi kan ta den med ro. Vi har da jammen gjort vårt, helt fra vi var små.

Det ble veldig stille i Finstadgrenda i mange tiår, og slik er det nok fortsatt. Men vi satte da noen merker i landskapet som bevis for at vi var der.

Jeg begynte med Hans Børli, og avslutter med de siste ordene fra Vidar Sandbecks "På folkemunne", der han synger at han kunne blitt det meste, men han fikk det ikke helt til.
Slutten er slik:
Men jeg har da levd og gått på folkemunne
- med et avgangsvitnesbyrd så noenlunde.

Takk for at dere hørte på.

Redaksjonen vil takke Edvin for denne unike innføringa i det å vokse opp på en liten gard i Sollia den tida.
God jul!