Edvin Finstad : Oppvekst i Søre Finstad
- Søre Finstad og verden

Det er klart at Søre Finstad og resten av grenda var veldig isolert på 1940-tallet. Det var meget dårlig vei, og i perioder med snøfall klarte ikke hestene å dra plogen. Veien ble for trang. Alle i grenda stilte på dugnad for å måke med snøskuffer. Jeg har sjøl vært med å måke på flatene forbi Nygård.

Men vi følte oss egentlig ikke islolerte. Nå mot slutten av denne orienteringen vil jeg prøve å si litt om Søre Finstad og verden utenfor. Vi fikk avis, og vi hadde radio. Vi hadde også noen tidsskrifter. Men det viktigste var kanskje at vi hadde telefon. Det var to telefoner i grenda på 1940 tallet, og vi hadde den ene. Naboer kom for å låne telefonen, og jeg og søstrene mine løp med telefonbeskjeder. Når doktor, jordmor eller dyrlege skulle tilkalles, sto vi på en måte midt oppe i det. Telefontidene ble strengt holdt, det var dyrt å ringe utenom dem. Rikstelefoner var ekstra viktige, og ble ikke bestilt i utrengsmål. Vi hadde telefonbøsse på veggen, og folk som lånte telefonen, la penger i den.

Vi hadde telefon på setra også, og det var nok uvanlig på den tiden. Det var Anton Finstad som ordnet med telefon så tidlig som på 1920-tallet, da han bygde den store hytta på setra og skulle satse på turisme. Telefonlinja var hengt opp på granstammer mellom Søre Finstad og setra. Vi hadde et hardt tordenvær en sommer. Da hadde nok lynet slått ned et sted i denne linja. Inne i seterstua ble kontakten til telefonen slått i stykker, og gnistregnet sto i rommet. Heldigvis ble det ikke brann. Men telefonen var i ustand en periode.

Fløtinga er hovedsak i disse Fossedagene, og en dag eller to hver vår var telefonen her viktig. Da kom fløterhusbond Ottar Lien innom for å ringe og orientere seg om ståa både ved dammen ved Atnbrua og om lagene sørover i vassdraget.

Dere har selv sett tunet og bebyggelsen her. Tunet her har vært kjent i landet i mer enn 100 år. Allerede på slutten av 1800 tallet var lord Baden Powell, han som grunnla speiderbevegelsen, her på jakt. Han laget noen nydelige tegninger av garden, og disse ble publisert. Det er laget prospektkort av et par av disse tegningene. Flere malere har malt husene, Universitetet i Oslo har tegnet og målsatt dem. Garden har vært med i flere studentoppgaver. Det er spilt inn film her, og ikke minst har Kjell Midthun gjort tunet og husene kjent. Dere har sikkert sett flere av tegningene. Jeg er veldig glad i den fra steinen bak pannhuset. En elg ligger i snøen, og nisser kommer rundt nova på Veslestua. Jeg har stått på samme sted som han minst 100 ganger, men har aldri sett hverken dyr eller nisser. Men det kan godt hende at de finnes.

Atnbrua har hatt veldig mange forfattere, vitenskapsmenn og samfunnstopper på besøk i mer enn 100 år. Noen var der da vi var unger også. Vi visste om dem, og vi kjente noen. Edvard K. Barth og hans kone Sonja hadde begynt å forske i Rondane da jeg var gutt. Jeg var mye i Nesslia fordi jeg hadde en god venn på Nordeng, Gunnar Sæther. Og vi var gode til å klatre i trær. Barth skulle ringmerke trostunger, og vi klatret opp i furukraggene og hentet dem ned til merking og brakte dem forsiktig opp i redet igjen.

Da NRK Barnetimen for første gang skulle lage noe utenfor Oslo, kom de til Sollia. Vi hadde forberedt oss på skolen med hørespill og sanger. Opptakene ble gjort på Nordre Nesset. Jeg skulle synge en av Amerikasangene, Heggen som blomstrer ved stua til mor. Full av sorg og sentimentalitet. Mor var så glad i disse sangene. Men onkel Lauritz i Barnetimen ville ikke ha den med, han foreslo at jeg skulle synge Eg heiter Haavard Hedde i stedet. Jeg måtte gjøre som han sa. Men selv om dialekta nord i Sollia heller mot nynorsk, fikk jeg ikke noe særlig tak på sangen. Den kom med i Barnetimen, men noe mer ble det heller ikke. Men barnetimen fra Sollia finnes på bånd. NRK hadde et jubileum for noen få år siden, og da hørte jeg noen klipp. Vi syntes det var en stor opplevelse å komme i radioen.

Verden hadde store flyktningproblemer både etter den første og den andre storkrigen. På Søre Finstad fikk vi nært kjennskap om dette mot slutten av 40-årene. En dame i nær familie med fru Nielsen, Cesilie Wartik de Warte, var gift med en mann fra Hvite-Russland, og de hadde tre barn sammen, Svein, Bjørn og Berit. Mannen ble drevet på flukt i krigen, og de ble boende i Sveits For å få norsk pass tilbake, kom fru Wartik til oss med Bjørn og Berit og bodde i Veslestua. Bjørn og jeg var jevngamle, og Berit litt yngre.  De gikk på skolen sammen med oss, og tok del i livet i bygda. Men samtidig var de noe preget av livet de hadde levd. Jeg husker da Bjørn og jeg gikk sammen på ski fra skolen om våren, ble han noen ganger stående og bare stirre. Han var ikke til å rikke, og jeg måtte bare vente til det gikk over.

Hos fru Wartik fikk vi våre første engelsktimer. Vi hadde ikke engelsk på skolen, men hun organiserte undervisning for barna på Finstad. Det var en begynnelse.

Da Korea-krigen brøt ut i 1950, ble Bjørn veldig interessert i den. Vi fikk tak i et kart over Asia, og vi markerte med knappenåler hvordan styrkene kjempet nord og sør for 38. breddegrad.

Etter oppholdet på Finstad flyttet familien til New Zealand, og der ble alle gjenforent. De fikk de det bra. De har besøkt Norge noen få ganger, og de har også vært tilbake på Søre Finstad. Men det har ikke passet slik at jeg har møtt dem.