Mistanken redaksjonen hadde om at dette historiske bildet var av nyere dato viste seg å være berettiget.
Fra Lars Otto Wollum har vi mottatt denne forklaringa:

Hei Hans,
Dette fotoet fra Rolf Ø’s album er tatt på den lange, flate skråningen vest for Gråhøgda innover mot Saukampen, litt før noen dypere bekkefar hvor stien passerer over Gråhøgdbekken, som løper mot Vulua. Rett nordvest for Fantbekkbotten. Og billedmotivet er i retning vest-nord-vest, mot Vuludalen. Ta utgangspunkt i det dypeste skaret litt til h for midten i bildet: opp til v reiser Styggskardshøgda seg, nederst bryter den rett til værs, bratt som en fjellvegg, omtrent vis-a-vis Frons felæger med stenbua. Styggskardshøgda løper som en rygg langt sørover (til v i bildet), mot Storslette på andre siden av ryggen, som er viktig samlingssted for villren, særlig bukkeflokker om høsten. Ser også litt av ryggen på Bågåskardshøgdene.  Og begivenheten er nok foreviget litt ute i høstjakten, for det er snøflekker oppe i høyeste Styggskardshøgda. Bakerst inne i Vuludalen, reiser Hornflågån seg fra skaret og oppover til h.

Oppdraget er nok henting av elg, det ligger en stendød en foran hodet på den midterste Blakken.

Nærmest jegerne, helt til v i bildet, ser vi skråningen opp mot Saukampen. Bak den ligger min fars, Åsmund Wollums favorittområde i rensjakten, Sandflågån. Den er ikke er synlig på bildet, men i trekket der han over 30 rener i sitt jegerliv, innenfor en radius på bare ca. en kilometer. I bildets høyre kant, litt oppe, ligger Vuludalens viktige grensepunkt som angir mange forhold: Grensen mellom to fylker; Hedmark-Oppland, tre kommuner: Frons Vulufjell, Ringebu og Sollia, og samtidig var dette det eldgamle grensepunktet mellom de opprinnelige Ringebuallmenningene Setningen og Atnedal. Fra dette grensepunkt løp allmenningsgrensen i retning øst med store oppmurte varder som ennå står, ned til Midtsjøen, midten av Setningsjøen. Kan ikke identifisere noen av jegerne. Men Einar Modalen hadde fjording, Ivar Næsset hadde, og Rolf Øvergaard selv. Far hadde også, inntil ca. 1951, mens jeg var smågutt. Dølahesten til v kan være  «Svarten», min bestefar Ole Wollums storvokste dølahest. Ved benet til jegeren helt til h ser vi en elghund. Elgen farter ofte i begge retninger over dette høydedraget mellom Vuludalen og Svabudalen når den blir presset eller påskutt. Ofte sees rensflokker her også, helst på sin vante vei opp snøfonna til toppen av Saukampen når dyrene er på flukt.

 Oppfordring
Selv om det er tidkrevende vil jeg oppfordre alle lesere som har album med gamle bilder til snarest mulig å skrive på navn/ motiv, anledning og årstall. Bilder er svært viktig kildemateriale for kommende slekter og historikere, men uten følgeopplysninger blir de nesten verdiløse når det er gått en to-tre generasjoner og det meste er havnet i glemmeboka.

mvh Lars Otto Wollum

Redaksjonen takker Lars Otto for denne meget grundige forklaringa og slutter seg til hans oppfordring om å ta fatt på gamle album for å navnsette bildene, jo før, jo bedre. Hva med å starte allerede i romjula da kanskje noen andre er på besøk og kan konsulteres?

H.S.