Når vårvarmen slår til med 18-20 grader, tar det ikke lange tida før overvintrende hannbiller kryper opp fra bakken og flyr vekk på leting etter et passende sted for å bore seg et passende parringskammer. Samtidig utskilles det såkalte feromoner, som lokker andre biller av samme art til stedet.

Svermingstidspunkt og hvor billene finner det rette livsmiljøet for egg og larver avhengig av art. Det er registrert mellom 60 og 70 ulike barkbillearter i Norge. De lever alle sammen mer og mindre under barken på døde og døende trær, og sånn sett er barkbillene som gruppe ikke regnet som alvorlige skadedyr for skogbruket.

Det er imidlertid et stort MEN – alle i skogbruket har hørt om stor granbarkbille. Dette er den eneste av alle barkbillene som kan opptre i så store mengder at de kan drepe levende trær ved selve angrepet.

Normalt friske trær skiller ut så mye kvae at biller som prøver seg rett og slett drukner. Om de imidlertid blir mange – og det må være snakk om flere tusen individer samtidig, kan treet bukke under. Hannenes utskilling av feromoner kan lokke til seg så mange biller at treets eget forsvarssystem ikke klarer å overvinne angrepene.

Det er heller ikke sånn at boringen av selve parringskammeret isolert sett kanskje medfører størst risiko for treet, men der legges det egg, og ut fra hvert eneste egg vokser det ei larve som lever i treets kambium fram til den flyr ut et par måneder seinere.

Hver hann lokker til seg 2-4 hunner, og antallet egg som hver hunn legger, er ifølge seniorforsker Bjørn Økland ved Skog og Landskap fra noen få og opp til ca. 20. I en artikkel der han selv er medforfatter og som tar for seg norsk gran, nevnes tallet 11 egg pr. hunn.

En svensk undersøkelse fra midt på 1980-tallet viste at der det var glissent med hunner, kunne hver hunn legg inntil ca. 20 egg. Om det var en meget tett hunndyrbestand kunne derimot antallet egg gå nesten ned mot null. I en glissen bestand oppveier altså naturen få mordyr med stor reproduksjon – noe som er ganske vanlig også i andre deler av dyreriket.

Om billene er mange nok, blir hele treets vekstlag spist opp, og et tre som på avstand tilsynelatende kan se grønt og fint ut en dag, kan den neste dagen etter et kraftig regnskyll, stå nesten uten ei grønn nål. Dette opplevde bl.a. artikkelforfatteren sjøl under barkbilleepidemien på slutten av 1970-tallet.

De fleste barkbillene lever altså under barken på døde og døende trær, og da vil de direkte skadene være av begrenset omfang. Mange arter av barkbiller har imidlertid med seg en liten «ryggsekk» av sopper eller virus, som i sin tur kan gjøre stor skade, jf. almesplintboreren. Den er i seg sjøl er ganske harmløs, men den drar med seg to nærstående almesjukesopper. Disse to soppene har ført til at almen lokalt som treslag er under kraftig press for i det hele tatt å overleve.

Våren 2014 startet tidlig – i det minste i Sør-Norge der barkbillene har sin tyngste utbredelse, og en mild vinter som burde ha gitt billene gode overvintringsforhold, kan gi store mengder biller på søken etter et sted å angripe. Avkapp eller avfall etter hogst og vindfall er i så henseende ettertraktet, og særlig vindfall ble mye av i fjor høst og gjennom vinteren.

Verst er spredte vindfall som kan være svært vanskelige å få tak i om en ikke tar hele bestandet, men alt slikt tømmer må være ute av skogen innen larvene rekker å utvikle seg til ferdige insekter. Billene er avhengig av sommervarmen, men om tømmeret er ute av skogen før 1. juli, burde alt gå bra.

Faktisk er nettopp det å la billene få gjøre seg nesten ferdige et middel i kampen mot dem. Fangsttrær som skal ta av for angrep på stående skog, er blitt mye brukt. Når slike tas ut eller eventuelt barkes før nye billegenerasjoner kommer på vingene, tar en knekken på store mengder nye biller. Det fordrer imidlertid at trærne tas ut i tide.

Hittil i år har ikke billene mer enn så vidt kommet i gang i parringskammeret sitt, men millioner av egg er i ferd med å bli lagt i hogstavfall og i vindfall. Ingen vet hvordan været blir i sommer, men i år har billene fått en bedre start på reproduksjonen enn på mange år.

Når en samtidig ser et hogstmønster som har endret seg betydelige i retning av færre og større hogster i regi av kjøpere som kun er nettopp kjøpere, er det all grunn til å være bekymret for oppfølgingen – ikke minst hva gjelder den skoghygienemessige siden av saken.